En samler av arkitektoniske perler. Om Stein-Gunnar Sommerset og hans arbeid.

Bjørg Taranger

Med kunstbiennalen som utgangspunkt for en reise til Istanbul i 2007, møtte jeg Stein-Gunnar Sommerset som på idealistisk grunnlag kjøper og forbarmer seg over gamle, falleferdige trehus i Istanbul-området.

Bjørg Taranger - Med utgangspunkt i ditt engasjement, ser jeg på deg som en samler av «begjærte» objekter. Kan ditt arbeid sammenlignes med en kunstsamlers? Kan man si at der er noe utopisk, lidenskapelig, nærmest religiøst ved den måten du arbeider på?

Stein-Gunnar Sommerset - Det ville være edelt å si at jeg samler på hus som ellers kanskje ville ha rast sammen eller blitt revet, at jeg bidrar til å videreføre en del av kulturarven til neste generasjon, selv om ikke alle rundt meg er seg bevisst viktigheten av dette arbeidet. Men motivene mine er nok mer selviske enn altruistiske. Jeg skaper min identitet gjennom arbeidet med restaurering og konservering. I sosialt samvær er restaurasjonsarbeidene mine et viktig tema, og jeg viser gjerne folk hva jeg holder på med. For hva ville verdien av historiske objekter være dersom mennesker var ute av stand til å sette pris på dem? Lidenskap, kjærlighet og religiøsitet er meningstunge ord som jeg i utgangspunktet vil være tilbakeholden med å bruke når jeg omtaler gamle trehus. Begjærer jeg disse bygningene? Tilber jeg dem? Selv om svarene på disse spørsmålene vil være negative, må jeg innrømme at jeg befatter meg med historiske hus på en lidenskapelig måte.

Jeg hadde en følelse å være på et sakralt sted, med død og destruksjon, men som samtidig hadde en sterk livskraft i hver detalj.

Jeg tar vare på gammelt og slitt trevirke, lytter til lydene som finnes i et gammelt hus om natten og oppdager hemmeligheter ved det. Sammenligningen med en kunstsamler som har et nærmest religiøst forhold til sine objekter, kjenner jeg meg igjen i, men jeg vil i tillegg fremheve behovet jeg har for å være i en prosess der objektet litt etter litt gjenvinner fordums prakt. Dersom det prosessuelle forsvant, tror jeg at jeg ville kunne avhende det jeg har samlet. Ellers vil det være hardt å måtte gi det fra meg. Det jeg samler, er for meg selv. Jeg ønsker imidlertid å inspirere andre til å utføre restaureringsarbeider på samme måte som meg selv. Dette har jeg til en viss grad oppnådd. Kommunen har nemlig latt seg inspirere til det som kalles minimale reparasjonsarbeider og har restaurert de øvrige husene i gaten på lignende vis. Dette er blitt en så stor suksess at UNESCO under sin befaring ifjor oppsøkte denne gaten aller først!

Like nedenfor Universitetet i Istanbul, i et av de fire historiske kjerneområdene i metropolen Istanbul, har jeg restaurert eksteriøret til et tvillinghus fra forrige århundreskifte. Med tvillinghus mener jeg to tettliggende hus som speiler hverandre. Da jeg i fjor vår forsto at reparasjonsarbeidene av husene i Süleymaniye kom til å vekke interesse i media, ringte jeg en venn av meg som kjenner og forstår prosjektet mitt godt og spurte om hun ikke kunne skrive en artikkel om det i Hürriyet, en av Tyrkias mest seriøse aviser. I artikkelen denne velrennomerte akademikeren skrev, ble det lagt vekt på gjennomførbarheten av prosjektet, det faktum at to hus allerede var blitt reddet fra videre forfall og historieløse utvikleres saneringsbehov, og at arbeidet var utført med beskjedne midler av en privatmann. Selv om jeg har måttet forsake en del goder og komfort, hevder jeg at det å restaurere et gammelt hus ikke er utopisk, selv ikke i et land hvor byråkratiet kanskje er mer til hinder enn til gagn for kulturvern.

Husene utgjør en del av et historisk kvartal som ikke er overrestaurert og som har derfor beholdt sin «sjel». Selv om fasadene på disse tvillinghusene ser majestetiske ut, er dette bitte små treetasjeshus på tomter på vel 40 m2; ikke akkurat en investors drøm. Husene er eksempler på fast kulturarv som jeg med stor sikkerhet kan si ville ha gått tapt for alltid dersom enda en vinter hadde fått tære på dem. Nå ønsker jeg å bo og leve i disse husene uten å endre livsstilen min, og jeg anser det for viktig for konserveringen at husene blir bebodd. Jeg ønsker ikke et museum. Derfor har jeg tegnet inn balkonger og takterrasse på husene. Det som er viktig er at det blir åpenbart for alle, også for dem uten arkitektonisk interesse, at disse forandringene er gjort i moderne tid. Jeg ønsker å bringe livet tilbake til husene. Norske eiendomsmeglere taler ofte om «sjelen» til hus når de skal selge noe som ikke er ferdig renovert. Det som ofte skjer når vi renoverer, er at noe av denne «sjelen» går tapt. Jeg har måttet foreta noen rekonstruksjoner på Süleymaniye-husene, men husene har likevel beholdt sin autentisitet.

BT - Du sier i et intervju til avisen Turkish Daily News at du er inspirert av den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk¹. Var det kanskje her, gjennom Pamuks tekster om Istanbul, din drøm ble skapt?

SGS - Jeg ble først kjent med Istanbul i 1992 da jeg reiste på InterRail gjennom Hellas og Tyrkia. Jeg husker fremdeles luktene og stemningen i gatene den første morgenen jeg trasket rundt på søken etter husvære. Lite visste jeg dengang om mitt forestående studium av klassisk gresk og oppholdet i København hvor jeg skulle studere nygresk og lese om de forlatte «greske» nabolagene i Konstantinopel – Fanari, Pera og de forunderlige Prinseøyene – at jeg skulle bestemme meg for å flytte til denne byen og redde et forfallent gresk hus når jeg var ferdig med studiene.

Var det kanskje her, gjennom Pamuks tekster om Istanbul, din drøm ble skapt

Med ujevne mellomrom reiste jeg flere ganger til Istanbul og ble mer og mer knyttet til byen og dens historiske bygningsmasse, især vernakulær arkitektur². Da jeg oppdaget litteraturen til Orhan Pamuk, som noen år senere skulle motta Nobelprisen i litteratur, var valget klart: Jeg ville bosette meg i denne byen så rik på historie. Orhan Pamuk har virkelig klart å male et bilde av et forgangent rikes tristesse. Når jeg leser Pamuks romaner, får jeg ofte følelsen av en nær kommunikasjon mellom forfatteren og meg selv.

BT - Hvordan ser du på det etiske aspektet ved ditt arbeid? Tenker du at ditt arbeid skal ha samfunnsmessig betydning utover ditt eget personlige engasjement? Og utover din egeninnsats, hvordan kan man finansiere et slikt prosjekt rent praktisk? Kan man for eksempel skaffe sponsorer og/eller frivillig hjelp? Noen som vil følge din drøm?

SGS - Et uunngåelig resultat av den type regentrifisering jeg er med på her i nabolaget, er utdrivelse av de fattigste. Som man kan se av husene i Süleymaniye-området, bodde fattig og rik i osmansk tid nærere hverandre enn det vi er vant til å se i Vesten. Herskapelige villaer med dekorative utkragninger er bygd i samme gate som unnselige trehus. Det å gjenskape noe av denne demografien, tror jeg ville gjøre området vitalt og mer attraktivt. Süleymaniye-området er forslummet, og husene har stort sett stått til forfalls de siste femti årene. Fattige bønder fra Anatolia har strømmet inn til Istanbul og tatt seg til rette i forlatte hus. Mange av disse menneskene drømmer nå om å kunne flytte inn i bekvemme leiligheter med dusj og vannklosett. De er ikke nødvendigvis oppmerksomme på verdiene av de historiske omgivelsene. Men det kan være noen som ønsker å bli boende i husene sine dersom det finnes muligheter for å skaffe seg arbeid og penger til å tilpasse husene til moderne levestandard.

Disse menneskene må ansees mer som en ressurs enn som hinder for konservering. Bevisstgjøring av verdien, ikke minst den pekuniære, og utviklingspoten- sialet historiske områder har, er vesentlig. Når man tar i betraktning den elendige tilstanden bebyggelsen er i, tror jeg ikke man skal frykte negative effekter av forsiktig regentrifisering. Mange av de voksne arbeider som gateselgere eller de drasser rundt på gedigne vogner natterstid og samler inn resirkulerbart materiale. De er ofte tvunget til å sende barna sine til å arbeide i tekstilindustrien. Det er i alles interesse at disse menneskene gis en mulighet til å forsette å leve i husene sine, og at levestandarden deres øker. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for barna som vokser opp der. Det er så mye ugjort arbeid og så mange mennesker som ikke har noe å bruke hendene sine til! Folk er fornøyde når jeg hyrer dem til å utføre arbeid. Når de ser at jeg, som patron, tar del i arbeidet, at jeg graver i jorda og kryper inn i en støvete kjeller, har de kanskje først trodd at jeg er temmelig gjerrig som ikke hyrer inn en arbeider. Men jeg tror de fleste nå tenker at jeg besitter en blanding av utenlandsk eksentrisitet og ren arbeidsglede.

Men jeg tror de fleste nå tenker at jeg besitter en blanding av utenlandsk eksentrisitet og ren arbeidsglede.

Min nærmeste nabo har hjulpet til med å blande og anvende en kalkbasert mørtel (horasan) som jeg har brukt på brannmurene. Jeg uttrykker ofte min skepsis til sement, den yndede mørtelen i hele middelhavsregionen, og nå ser jeg til min store glede at denne mannen på eget initiativ har pusset kjellerveggene sine med nettopp horasan. I Tyrkia skal 10% av all eiendomsskatt gå til konservering av vernede bygninger. Jeg har søkt om bidrag til å forberede prosjekttegninger til husene i Süleymaniye og til å søke om løyve til rehabilitering, men har fått avslag til tross for at dette er hus i et av Istanbuls viktigste og mest sårbare områder. Jeg må innrømme at det økonomiske løftet er tungt, og jeg klarer nok ikke å fullføre disse tvillinghusene alene. Foreløpig står jeg uten noen løsning. Til det greske huset jeg har modernisert på Prinseøyene, har jeg denne høsten et snekkerlag fra Berlin som skal komme og reparere fasadene. Dette finansieres gjennom utvekslingsprogrammet Leonardo, og jeg tilbyr et visst pedagogiske opplegg med lokale eksperter og institusjoner som er villige til å dele erfaringer og kunnskap på idealistisk grunnlag. Snekkerne er ungdom med mode- rate sosiale vansker, og jeg vil bidra til at turen til Istanbul, og de tre ukene de skal arbeide på huset mitt, skal bli et verdifullt prosjekt for alle parter. Selv betaler jeg bare for materialer, stillas og løyve. Det hadde vært fantastisk om noe lignende kunne gjøres med det som gjenstår i Süleymaniye!

 

---

¹ Om Orhan Pamuks bok Istanbul - Byen og minnene: «En by man har levet lenge i, skaper man i sitt eget bilde, den får drag av ens egen personlighet, sjeletrekk til felles med en selv. Den blir det som Jorge Luis Borges en gang kalte 'et kart over mine ydmykelser og feiltrinn' eller, slik det er med Pamuks Istanbul, et kart over et menneskes melankoli, både over hans egne lidelser og svik og over hans hemmelige seire.» Alberto Manguel

² Arkitektur som er sprunget ut av folket på stedet, arkitektur uten arkitekter.

 

Kunstjournalen B-post nr. 1_09: Feed Your Darlings