Personlige verktøy
Du er her: Forside Kunstjournalen B-post 2010/2011 Rune Nydal: Ting ut i offentligheten

Rune Nydal: Ting ut i offentligheten

I utstillingen «Making Things Public – Atmospheres of Democracy» bringer Bruno Latour ting ut av glemselen slik at vi blir oss mer bevisste vår egen historie og muligheter.

 

Making Things Public 1

Fra utstillingen «Making Things Public» ved ZKM, Center for Art and Media, Karlsruhe, 2005. Foto: Franz Wamhof, © ZKM (2005)

Det er noe besnærende med oppslagstavlen som moralsk prøvestein. En beslutning eller en handling ‒ tåler den dagens lys? Vil den stå seg mot den andres blikk, vurdering eller undersøkelse? Oppslagstavlemetaforen fanger vesentlige aspekter av det vi verdsetter i den demokratiske fordringen om åpenhet, om å bringe ting ut i offentligheten. I Bruno Latours måte å utforske denne politiske fordring i utstillingen «Making Things Public»1, må «ting» forstås rimelig bokstavlig, det er virkelig tingene som må bringes ut i offentligheten. Utfordringen ligger i at ting ikke er så avgrenset som de ser ut. Ting er best i bruk. Men når tingene er som mest seg selv fremtrer de som avgrensede gjenstander idet effektiv bruk betinges av en glemsel for deres sosiale, materielle og temporære arkitektur.


Fra black boxing til aktør-nettverk

For å forstå Latours tingbegrep her, kan det være nyttig å gå tilbake til et av hans første og mest innflytelsesrike begrep, nemlig «black boxing». Dette er et begrep han har lånt fra ingeniørene. Det handler både om å pakke et sett av kompliserte operasjoner i en boks med enkle inn-ut relasjoner og ombrukervennlige teknologier hvor brukeren ikke trenger å vite hvordan teknologien fungerer.

Å bringe disse tingene ut i offentligheten handler om evne til å demontere, til å pakke dem ut, slik at vi bedre kan erindre vår egen historie og bedre vurdere hva vi har blitt og hva vi ønsker å være gjennom alternative former for sammenstillinger.

Latour drar med seg disse to betydningene i beskrivelsen av forskning som en black boxing-prosess i Laboratory Life (1979). Når forskerfellesskapet eksempelvis allment anerkjenner at en kjemisk formel for et hormon er riktig, kalles det et faktum. Fakta transporteres lett fordi alle kompliserte begrunnelser er pakket inn og skjult. Når «kanskje» eller «muligens» oppfattes som kverulering eller irriterende avsporinger, kuttes samtidig alle referanser til personer eller instrumentoppsett som hevder, viser eller taler for påstanden.

Vellykket forskning resulter i en form for selvutslettelse eller glemsel. Arbeidet med å skape et overbevisende resultat ‒ som ofte innebærer et kollektivt krafttak ‒ glemmes i det resultatet tas i bruk, ettersom denne kompleksiteten både er forstyrrende elementer i brukskonteksten og for arbeidet med å løse nye problemer.

Latour tar disse innsiktene videre i The Pasteurization of France (1988). Vellykket forskning handler også om verdsettelse utover forskerfellesskapet. Pasteurs mikroorganismer ville forblitt en laboratoriekuriositet dersom han ikke hadde demonstrert at eksempelvis ølbrygging og dyrehold tjente på å omforme sine praksiser på måter som tok hensyn til Pasteurs påstander. Den vellykkede demonstrasjonen av mikroorganismenes eksistens innebar dermed samtidig en gjennomgripende forandring av det franske samfunn. I slike prosesser dannes det et nettverk av personer, talemåter og gjenstander som Latour og hans kolleger senere omtalte som aktør-nettverk.

Making Things Public 2

I utstillingen «Making Things Public» er fokus på historiene til tingene vi omgir oss med. Kuratorene Bruno Latour og Peter Weibel undersøker historisiteten til ting som vaksiner og biler ved å betrakte dem som aktør-nettverkting; nettverk av personer, talemåter og gjenstander. Foto: Franz Wamhof, © ZKM (2005)

 

Demokratiunderskudd

Teknisk-naturvitenskapelig forskning har, i Latours analyser, et kraftfullt samfunnstransformerende potensial som mangler et velutviklet demokratisk motstykke. Aktør-nettverkene er allerede etablert når kraftfulle teknovitenskapelige ting kommer på den politiske dagsorden. Når Latour tydeliggjør dette demokratiunderskuddet, spiller han på to sider av ordet «ting» som fungerer godt på norsk. På den ene siden har vi tekno-vitenskapelige gjenstandsting, som for eksempel en vaksine. Disse må tenkes som store dynamiske aktør-nettverkting. På den andre siden har vi politiske og rettslige forsamlingsting som vårt Storting, eller Lagmannsting. «Ting» viser således både til teknovitenskapenes særegne kraft til å sammenkalle og holde sammen og til dens tendens til å skjule den rettslige og politiske karakter av denne organiserende forsamlingen av ting, talemåter og mennesker.


Tåler tingene dagens lys?

Fordringen om å bringe ting ut i offentligheten skal altså forstås bokstavelig. En må bare ha i mente at tingene har uklare grenser. En forstår ikke hva en mobiltelefon, en bil eller et fly er om en tenker på den som en avgrenset ting. Disse tingene er konstruert for å fremstå som enkle, ahistoriske ting. De fungerer på sitt beste når vi glemmer deres historie og alt som er etablert for at de skal fungere som de gjør. Å bringe disse tingene ut i offentligheten handler om evne til å demontere, til å pakke dem ut, slik at vi bedre kan erindre vår egen historie og bedre vurdere hva vi har blitt og hva vi ønsker å være gjennom alternative former for sammenstillinger. Og ikke minst, det handler om hvordan politiske og juridiske «ting» kan utformes og utøves på måter som motvirker demokratiunderskuddet.

 

---

1 «Making Things Public ‒ Atmospheres of Democracy» ble vist ved ZKM Karlsruhe i 2005 med Bruno Latour og Peter Weibel som kuratorer. Prosjektet er også utgitt i bokform under samme tittel.

Side-alternativer

test

Skrevet av testmann den Apr 08, 2011 11:12 AM
test tse