Svært mange av våre begreper og metaforer for kunnskap er hentet fra det visuelle området; for eksempel bruker vi opplysning for å vise til kunnskap, å innse for å vise til det å forstå, og lys for å vise til sannhet. Hva er det med synet som har gitt denne sansen en slik privilegert posisjon? Og hva innebærer det at våre begreper om kunnskap er formet av synligheten?
I billedboken Frosken er redd1 er frosken redd fordi det er et spøkelse under sengen hans, det knirker og knaker i gulvplankene. Haren tror ikke på slikt og spør frosken om han så spøkelset. «'Tja, nei', sa frosken. Han hadde ikkje sett det, men han hadde høyrt det.»2 Harens skepsis er uttrykk for en vanlig oppfatning av forholdet mellom syn og hørsel i vestlig tanketradisjon. Påstanden om at det finnes et spøkelse under sengen, er en usikker påstand så lenge frosken faktisk ikke har sett spøkelset. De avslørende lydene er ikke avslørende nok i seg selv, vi må se spøkelset for å overbevises om at det er sant at spøkelser finnes.
Visualprimatets og synsmetaforikkens historie går tilbake til antikkens tenkning. Heraklit (540-480 f. Kr.) sa at øynene er mer nøyaktige og pålitelige vitner enn ørene,3 og de sentrale begrepene eidos og idea (form/ide) i Platons idélære betyr strengt tatt «å ha sett». «Å vite» blir dermed synonymt med «å ha sett». Den visuelle kunnskapsmetaforikken4 hviler i stor grad på koblingen mellom syn og lys. Det kommer tydelig frem hos nettopp Platon når han utlegger eidos-begrepet i huleliknelsen og solliknelsen. Sollyset er det sansbare bildet på ideene som sannhetens lys. Ideene lar tingene fremtre som det de er, som sanne og fattbare, slik solen lar tingene fremtre som synlige og gjenkjennelige i sanseverdenen.
Øyets passivitet som organ gjør det egnet til metaforer for objektivitet.
I solliknelsen og huleliknelsen kommer det også tydelig frem at det visuelle vokabularet bygger på en klassisk todeling eller dualisme mellom det sansbare og det metafysiske. Denne dualismen er kanskje det fremste kjennetegnet ved de visuelle kunnskapsmetaforene. Det er øyet i samspill med lyset som gjennom analogi danner grunnlaget for det metafysiske øyet og det metafysiske lyset. Platon fremhever synet som menneskets viktigste sanseevne, fordi synet er kobling mellom den ytre verden, menneskets indre, sjelen, og ideene som den metafysiske virkeligheten. Det sammenbindende ved synet kommer tydelig frem gjennom anamnesis-læren, som hevder at mennesket lærer ved gjenkjennelse. Det er det fysiske øyet som ser og gjenkjenner hva det har sett i sin metafysiske tilværelse. Slik blir den fysiske synssansen paradoksalt nok grunnlaget for en frigjøring fra det kroppslige i retning av det metafysisk synbare og sann viten.
I Platons tenkning fremstår denne todelingen som et uproblematisk paradoks. Fremveksten av optikken som vitenskap i renessansen forsterker imidlertid dette paradokset innad i synsmetaforikken. Optikken oppdager at øyet er en passiv linse, og denne oppdagelsen undergraver Platons oppfatning av øyet som en aktiv formidler mellom det indre og det ytre. Øyets passivitet som organ gjør det egnet til metaforer for objektivitet, der betraktningens distanse, ubevegelighet og ikke-emosjonalitet er de sentrale betingelsene. Synsmetaforikken blir dermed ikke først og fremst en metaforikk om kunnskap, men en metaforikk om kunnskapens betingelse.
Denne kunnskapsmetaforikken når sitt høydepunkt i Descartes' filosofi, som kan sies å skille strengt mellom det sansbare og det metafysiske, the body's eye og the Mind's eye.5 Descartes betrakter den fysiske sansningen som en ustabil kilde til kunnskap fordi synet kan bedra. Tanken, derimot, lar det som kan vites, i betydningen det som er sant, fremstå som klart, sikkert og objektivt. Disse betingelsene for kunnskap samsvarer imidlertid med en rekke trekk ved det man kan kalle den fysiske synssansens fenomenologi: det nøytralt betraktende blikket, perspektivet og at noe i det hele tatt er synlig, det vil si klart.
Synets fremste fortrinn er evnen til umiddelbart eller øyeblikkelig å sammenfatte en rekke inntrykk til en helhet.
Ifølge fenomenologen Hans Jonas6 nøytraliserer blikket det dynamiske aspektet ved sansningen ved å ikke direkte berøre den tingen som betraktes, eller selv la seg berøre av det som betraktes. Det står i kontrast til de to andre sentrale sansene: hørselssansen og berøringssansen. Berøringssansen krever av oss som subjekter at vi aktivt søker kontakt med det vi vil berøre, mens hørselssansen er avhengig av at det objektet som høres er i bevegelse for at det skal kunne avgi lyd. Dette aspektet ved sansningen tegner opp et skille mellom teori og praksis, i betydningen skillet mellom en uberørt nøytral betrakting og en aktivt involverende handling. Den nøytrale, uavhengige betraktningsmåten, som utgjør kjernen i en objektiv teoretisk innstilling som vi finner hos Descartes, samsvarer nettopp med at det kreves en viss avstand til en gjenstand for at det skal være mulig å se den godt. Først da fremstår den tingen vi ser som helhetlig og uavhengig av oss som betraktere. Synets fremste fortrinn er evnen til umiddelbart eller øyeblikkelig å sammenfatte en rekke inntrykk til en helhet. Slik kan vi gjennom det vi ser danne oss et bilde eller en forestilling av en gjenstand, et objekt. Øret derimot er avhengig av hukommelsen for å sammenfatte inntrykkene av tingene i en enhet, fordi lyden varer i tid. Berøringen er på mange måter like umiddelbar og direkte som blikket, men mangler evnen til samtidig å sammenføye inntrykkene i en enhet.
Hva er det vi overser hvis vi lar tanken ledes av øyet? Hvilke blindsoner etterlater denne historien? Synssansen knyttes gjerne til lyset og rommet, mens hørselssansen knyttes til lyden og tiden. Dersom lyd ensidig knyttes til tidsdimensjonen, overses det faktum at en viktig forutsetning for å høre lyd, er at lyden resonerer. Lyden er avhengig av rommets flerdimensjonalitet. Dermed åpner kanskje hørselen i like stor grad som synet for en sammenfattende og helhetlig sanseerfaring ved at vi hører lyder fra hele rommet mens vi i første rekke ser det vi har foran oss. Samtidig er det kanskje nettopp ørets åpenhet og ikke-selektive mottakelighet for verden, som kommer i konflikt med kunnskapens krav til presisjon. Synssansen imøtekommer i større grad presisjonskravet gjennom det fokuserte synet.
På samme måte kan man si at hørselssansen, slik den tradisjonelt knyttes til bevegelse og aktivitet, ikke ivaretar behovet for en nøytral og objektiv tilgang til verden. Det er med det betraktende øyet vi kan oppfatte hva som kjennetegner en ting og dermed også hva som skiller en ting i verden fra en annen ting. Men er det slik at vi ikke kan karakterisere verden ut fra hvordan vi hører den eller hvordan vi kjenner den, men kun ut fra hvordan vi ser den? Innebærer ikke det en begrensning i hvordan vi nærmer oss verden?
De visuelle metaforene knyttet til sannhet og kunnskap er treffende, men treffer samtidig bare en bestemt type kunnskap, den objektiviserende kunnskapen, og en bestemt type sannhet, den klare, lysende sannheten. Når vi innser det, er vi kanskje i posisjon til også å «se» verden med ørene.
1 Velthuijs, Max: Frosken er redd (overs. Halldis Moren Vesaas). Oslo: Samlaget, 2006.
1 Min kursivering.
2 Heraklit: «Eyes are more exact witnesses than ears.» Sitert fra Blumenberg, Hans: «Light as a Metaphor for Truth: At the Preliminary Stage of Philosophical Concept Formation» i Levin, David Michael: Modernity and the Hegemony of Vision. California: University of California Press, 1993, s. 45. Dette sitatet er blant de mest brukte som begrunnelse for antikkens visualprimat. I Heraklits fragmenter finnes det imidlertid også utsagn som viser forståelse for hørselens og lydens særlige kvaliteter. Dette var blant annet tema for min hovedoppgave Lydhøre tanker. To filosofiske forestillinger om øret. Derrida og Heidegger Bergen: Filosofisk institutt, UiB, 2002.
4 Beskrivelsen av den visuelle kunnskapsmetaforikkens historie tar utgangspunkt i Keller, Evelyn F. and Grontkowski, Christine R.: «The mind's Eye» i Discovering Reality. Feminist Perspectives on epistemology, Metaphysics, Methodology, and Philosophy of Science. Ed. Harding, S. and Hintikka, M. B., D., Dordrecht: Reidel Publishing Company, 1983.
5 Ibid., s. 209.
6 Jonas, Hans, "The Nobility of Sight" Philosophy and Phenomenological Research, vol. 14, no 4 (1954), s. 507-519. Dette er en klassisk artikkel om synets privilegerte posisjon i filosofien.
Kunstjournalen B-post nr. 1_10/11: Fortida nå!