Personlige verktøy
Du er her: Forside Kunstjournalen B-post 2012 Roar Sletteland: Samtale med Anne Hilde Neset 29.8.2012

Roar Sletteland: Samtale med Anne Hilde Neset 29.8.2012

«Jeg er jo ikke utøvende kunstner. Jeg er en profesjonell lytter, kan du si. Jeg tenker som en publikummer, ikke som komponist. Kanskje blir det en forskjell i forhold til hvordan man setter opp konserter. Man er en del av det profesjonelle feltet og, men er ikke utøver selv.»

Dette sier Anne Hilde Neset, fersk kunstnerisk leder av Ny Musikk, en landsdekkende organisasjon som fremmer radikal, eksperimentell og sjangeroverskridende musikk, i samtale med Roar Sletteland. Organisasjonen har avdelinger i alle de store byene, og hun er i Bergen for å bli kjent med miljøet. Selv har hun bakgrunn som skribent i det toneangivende musikktidsskriftet The Wire og som kurator innen et bredt, tverrkunstnerisk felt med hovedvekt på lyd.

Anne Hilde Neset (AHL) – The Wire har holdt på siden 1982, men i starten var det et rent jazztidsskrift. På begynnelsen av nittitallet endret profilen seg til en mer allment eksperimentell linje, med alt fra eksperimentell rock, hip hop, improvisasjonsmusikk og klassisk samtidsmusikk. Jeg var med på den omleggingen og har vært involvert i de fleste sider av virksomheten. Jeg drev blant annet med radio. Vi hadde ukent­lige programmer på Resonance FM, en London-basert kunstradio. Det var veldig ad hoc:  røske med seg det som lå på pulten på vei ut av kontoret, ta av innpakningen på cd-en i studio og presentere ting man aldri hadde hørt før. Det var gøy. Du sitter jo der og gjør alt selv, styrer knapp­ene selv og alt er live. Første gang jeg var programleder, fikk jeg beskjed om at hvis noe gikk galt eller ikke virket, skulle jeg bare kaste mikrofonen ut vinduet. Da er det soundscape. Så tenkte jeg at ok, hvis de som driver stasjonen har den holdningen, så er det ok. Da kan man bare slappe av.

Første gang jeg var programleder, fikk jeg beskjed om at hvis noe gikk galt eller ikke virket, skulle jeg bare kaste mikrofonen ut vinduet. Da er det soundscape.

Nå for tiden er det mest BBC. Jeg har vært bidragsyter til et program som heter Freak Zone. De har noen faste gjester som kommer og snakker om et område av musikken. Jeg laget ett program om musikk og forfall, hvor jeg blant annet spilte William Basinski og Ross Bolleter – Bolleter er fra Australia og lager musikk på piano som har stått ute i vær og vind – ett program om undervannsmusikk og ett om Jim O’Rourke. Han har en veldig vidtspennende karriere, så han fikk et kapittel for seg selv. Jeg er også med på Late Junction i BBC Radio 3. Det er 90 minutter med eksperimenterende musikk. Det går ganske sent om kvelden. Radio 3 er veldig etablert og har en lang historie. Det er veldig klassisk basert. Late Juncton er et av de få programmene der som er litt mer søkende i forhold til sjangre og eksperimentering. Det er veldig lyttbart og presenterer alle sjangre, ikke bare samtidsmusikk. Neste uke skal det være en John Cage-mønstring, og da skal jeg lage tre programmer om John Cage. Jeg har tre nitti minutters programmer bare om John Cage. Det blir en utfordring å lage nitti minutter som også hører sammen som en lyttbar sak.

 

Sjangerblanding

Roar Sletteland (RS) – Denne allsidigheten er kanskje noe du vil ta med deg inn i Ny Musikk også?

AHL – Ja, samtidsmusikkfeltet er stort og komplekst. Det er ikke bare komponister som skriver partitur til ensembler. Vi har alt fra konseptuelle instruksjoner til elektroniske eksperimenter – alt mulig, egentlig. Det breier seg fra videokunst via installasjon til dans. For meg er det ikke så veldig interessant hvilken sjanger det tilhører. Jeg er mest opptatt av at det er veldig bra! Med kritikerbakgrunn er det ... jeg har et kritisk øre. Jeg er opptatt av konteksten rundt, å få frem den. Ikke bare å oppleve, men også kunne tenke og snakke om verket og vurdere det. At det blir tatt inn som en del av livet.

RS – Din bakgrunn gir deg kanskje et annet perspektiv på hva organisasjonen skal holde på med?

AHL – Posisjonen som kunstnerisk leder i Ny Musikk har jo tidligere vært holdt av en komponist. Det skal visstnok ha vært en person som ikke var komponist i Ny Musikks lange historie, men jeg er uansett et unntak. Kanskje det er et symptom for vår tid, en del av profesjonaliseringen av kunstfeltet. Jeg tror at jeg som ikke-komponist stiller meg ganske fritt i forhold til sjangre. Jeg har ikke noen særlig lojalitet noe sted, så jeg føler jeg kan komme til ting litt ferskt. Jeg okkuperer ikke noe område selv. Sånn sett har jeg et litt promiskuøst forhold til det. Og så liker jeg godt å mikse ting. Det gjorde jo også Øyvind Torvund, som var kunstnerisk leder før meg. Han kalte det blandingskonserter, hvor man gjerne hadde konsert med hypnagogic pop sammen med Schubert. En utrolig fin måte å gjøre det på, synes jeg. Man er jo mindre sjangerlojal i dag enn man var tidligere. Man lytter anner­ledes. Man hører ikke på en plate fra begynnelse til slutt, men blander spor i sin egen spilleliste. Og det tror jeg har ført til at folk får interesser utenfor det de trodde var sitt felt. Det er mye folk hører på, selv om de trodde de ikke kunne det.


Mer enn konserter

AHL – En ting er å invitere folk til å komme og så spiller de og så reiser de igjen. Det er ingenting galt med det, og det kan gi fantastiske opplevelser. Men det går an å tenke litt videre på det, sette litt kontekst til det som skjer. Det er mange som sier at samtidsmusikken er ubegripelig. Det er den jo ikke, man må bare snakke mer om den. Der tenker jeg at det visuelle kunstfeltet er flinkere.

I musikken sitter man liksom hjemme på rom- met og skriver stykket, får det fremført og så springer man hjem. Og så er det lite imellom.

Der er det mer kontekstuali­tet – man lager kataloger rundt hver utstilling, det er mye kritisk aktivitet og paneldebatter og kunstnere kommer og snakker om verket. Og så videre. Det er en helt annen tradi­sjon. I musikken sitter man liksom hjemme på rommet og skriver stykket, får det fremført og så springer man hjem. Og så er det lite imellom. Det er noe jeg har litt lyst til å gripe fatt i. Når man er kritiker, må man jo engasjere seg i verket og ta stilling til det. Og uansett om du som kunstner er enig eller uenig, så er det med på å utvikle gode ting. Det må jo være så vanskelig for en komponist å jobbe i et vakuum. Hvis det ikke finnes noe kritisk nettverk, lager man bare ting i vakuum.

RS – Det var slik du arbeidet i Electra, som du var med på å starte opp?

AHL – Ja. Electra er en produksjons- og kuratororganisasjon som ble opprettet i 2003. Vi satte den opp for å produsere gruppeutstillingen Her Noise i samarbeid med South London Gallery. Her Noise hadde verk av Christina Kubisch, Kaffe Matthews, Hayley Newman, Kim Gordon og Jutta Koether. Vi laget et arkiv av intervjuer med kvinnelige lydkunstnere og komponister, samlet inn ting som fanziner, blader og bøker, og så skaffet vi en lydsamling. Vi følte at området lyd var veldig maskulint. Det begynte med at jeg og Lina Dzuverovic hadde en serie på det nå nedlagte The Lux i London. Den hadde et ganske bredt program konsentrert om lyd. Vi laget et arrangement med Harry Partch, et om turntablism og et om theremin. Alt mulig, egentlig. Etter to år fant vi ut at vi ikke hadde invitert en eneste kvinne i hele serien. Vi hadde ikke tenkt på det. Det var litt sjokkerende. Og da følte vi at vi som kuratorer ikke hadde lett godt nok, rett og slett. De finnes, men vi har ikke sett etter dem.

Vi følte at i stedet for å surmule over at det var så få jenter i musikk- verdenen, hvorfor gjør vi det ikke bare selv?

På samme tid gjorde jeg et intervju med Kim Gordon fra Sonic Youth, og hun sa at noen burde lage en film om kvinner i eksperimentell musikk. Jeg tenkte litt på dette, at noen burde skrive den historien. Og så tok vi kontakt med henne igjen. Vi tenkte at Her Noise-prosjektet kanskje kunne bli et dokumentarprosjekt. Det ble det jo ikke, men det ble et samarbeid med Kim. Hun hadde da begynt på et prosjekt om kvinner innen eksperimentell musikk, «Other Women», sammen med blant andre Thurston Moore. Det ble et samarbeidsprosjekt der vi ga våre intervjuer og vi fikk deres, og så ble det et arkiv. Kim og Jutta var jo med i den originale Her Noise også. De laget noe de kalte Reverse Karaoke, et telt med et fullt bandoppsett inni, altså trommer, gitar og bass og mikrofon. Kim hadde laget en tre minutters sang, tre minutter med vokal som hun sang, og så kunne folk spille med. Du kunne lage ditt eget band. Ved siden av var det et bord med papir og fargeblyanter så du kunne lage ditt eget cover. Det ga folk muligheten til å prøve elektrisk gitar for første gang, eller kjenne hvordan vibrasjonene føles, prøve å slå på et slagverk for første gang. Det er mange som aldri får gjort det. Det var veldig populært. Vi hadde alt fra barnehager og skoleklasser til hjemløse – og alt imellom. Vi har nå et arkiv på tusenvis av cd-er – disse ble laget i to eksemplarer, ett for arkivet og ett som folk fikk ta med seg hjem. Så installasjonen bare vokste og vokste. Vi var ganske inspirert av Riot Grrl-bevegelsen, som handlet om å ta produksjonsmidlene i egne hender. Det er en slags demokratisering. Vi følte at i stedet for å surmule over at det var så få jenter i musikkverdenen, hvorfor gjør vi det ikke bare selv? Arkivet er blitt donert til London University of the Arts. Nå ligger det side om side med Stanley Kubrick archive og masse andre arkiver som universitetet har. Det er veldig kult, men også problematisk, i og med at vi skapte arkivet for at folk skulle bidra til det, at de skulle putte sine egne ting i det, at det ble en selvskreven historie. Men nå når det er inne i en institusjon er det mye mindre tilgang. Folk kan låne og se på etter avtale og sånn.


Internasjonalt samarbeid

RS – Hvordan blir overgangen fra den internasjonale scenen til den norske? Skal du begynne med import av utenlandske stjerner?

AHL – Mitt nettverk er mer internasjonalt enn norsk, og for meg er det naturlig å samarbeide med folk og institusjoner i andre land. Dette feltet er jo lite, globalt sett. Det er ikke millioner av mennesker som holder på med samtidsmusikk. Så jeg ser på Ny Musikk som en node i et internasjonalt nettverk. Men jeg synes jo at de internasjonale artistene er her alle­rede. De blir invitert ofte, ikke bare til Oslo. Christian Wolff, for eksempel, spilte i Trondheim i fjor. Diamanda Galas fikk jeg jo inn, hun var med i Her Noise-arkivet. Vi gikk sammen med Ultima og Museet for Samtidskunst og inviterte henne til byen. Hun skal lage et nytt verk for Kringkastingsorkesteret. Det er første gang hun skal spille med et symfoniorkester. Jeg tror det blir kjempebra. Hun samarbeider med Jon Øyvind Næss om skrivingen. Jeg har jo aldri jobbet på den måten, men det er utrolig interessant. Hun har lyst til å arbeide slik fremover,  jobbe mer med Jon Øyvind og turnere med verket. Da føler man at Ny Musikk har bidratt med noe. Det er litt herlig, da er man ikke kritiker lenger. Da er man så involvert, da bidrar man faktisk til et landskap. Det er veldig kjekt. Det var kanskje derfor jeg startet Electra. Det var ikke nok å sitte og motta musikk på kontoret og legge det i nei, kanskje og ja-bunken. Det er kjekt å være med å skape noe, få noe til å skje.

Side-alternativer