Personlige verktøy
Du er her: Forside Kunstjournalen B-post 2013 Assembly Momentum LIAF

Assembly Momentum LIAF

Leder

I år har det vært gjennomført tre biennaler i Norge. Teknisk sett er vel den ene en triennale, men likefullt. Det er tre store arrangement med internasjonal deltakelse, og ikke bare av kunstnere og kuratorer. Journalister er flydd inn og pressemeldinger sendt ut, et faglig publikum har i varierende grad også kommet innom.

To av biennalene, Momentum i Moss og LIAF i Lofoten, nærmere bestemt i Svolvær og Kabelvåg, har etter hvert fått noe som ligner på en stamtavle. Begge startet sin virksomhet som internasjonal festival før tusenårsskiftet, begge har, med små opphold, holdt det gående på et imponerende høyt nivå. Det siste eplet i kurven er Bergen Assembly, som har form av triennale. Alle disse inviterer til kritisk refleksjon omkring vedtatte verdensbilder, med kunst som åpner for ulike perspektiv på egen eksistens.

Innholdet i biennalenes verktøyboks kan være analyser av samtidig kulturpolitikk, lufting av historiske fortrengninger, spektakulære nyproduksjoner, kritisk tenkning og ny-kontekstualisering av eldre verk.

Hva er det som får erfarne mennesker til å kaste seg ut i et såpass arbeidskrevende prosjekt? Uansett hvilke ressurser man setter av, vil det i siste runde være for lite. En biennale på internasjonalt nivå krever tid, mer enn man tror, til forberedelse, til de mange lange netters diskusjon, til en serie med atelierbesøk. Gamle kataloger må finleses. Dagsaktuell kunst må sees i sammenheng med tilsvarende kunst fra en mulig ukjent epoke. Det skal søkes penger. Man må finne private sponsorer for å dekke inn det beløpet man ikke fikk fra offentlige instanser. Det skal ansettes en stab. Kuratorer skal velges. Man skal finne egnede lokaler for helt spesifikke kunstverk. Nærområdet støvsuges for frivillige hender. Det skal lages et innovativt, nyskapende program for formidling av samtidskunst. Kanskje må man lage litt festival en og annen kveld med nærliggende uttrykk som musikk og drama? Det skal gjennomføres et symposium, med internasjonale gjester som har noe å si, og som i tillegg kjenner retorikkens hemmeligheter. Teknisk kunnige personer må hentes inn i tide. Man skal planlegge logistikken. Det skal skrives rapporter. Regningsbunken skal trykkes ned i dype lommer. Man skal delta i panel og evaluere.

For en tid tilbake laget sønnen til en venn en tegning som har fått plass på kjøleskapet. Der står det: How can we tell if a thing or a place is real? Selve spørsmålet lar seg ikke så lett svare på. Men det peker på et behov, ikke bare for å stille vesentlige spørsmål, men nettopp for å framstå som virkelig og tilstede i verden, synlig og med gjenkjennelig identitet. Det er ofte der det starter. En biennale lages ikke for å vise den lokale kunsten fram for den lokale befolkningen. Dypt nedfelt i biennalens eksistensgrunnlag kan vi finne ulike retoriske variasjoner over samme tema: profilering, oppmerksomhet, synlighet. Å finnes i verden.

Bergen Assembly, med undertittelen «an initiative for art and research», hadde en lang unnfangelsestid. Et steg på veien var en konferanse, dit sterke internasjonale aktører kom og drøftet sine biennalerfaringer. Konferansen resulterte senere i en bok: The Biennial Reader. Kunstfeltet i Bergen har vært involvert på ulike nivå mer eller mindre sammenhengende helt fra ideen første gang ble luftet av en engasjert politiker, Henning Warloe i 2007. En annen publikasjon utgitt på veien til Assembly, er Lokalisert, en samling tekster der forventninger og betenkninger blir lagt fram og til en viss grad diskutert. Generelt kan innholdet av disse innspillene kokes ned til behovet for samarbeid og forankring, en fleksibel og gjerne eksperimentell holdning, parallelt med at fingeren bør stikkes i jorda.

Et av spørsmålene som stilles er hvem publikum skal være. Vi tror at dette gjelder Momentum i like stor grad som LIAF og Assembly. Det gjelder for så vidt andre biennaler også. Eivind Furnesvik sammenligner biennalene Momentum og Johannesburg i en artikkel, «Phantom Pains», publisert i Verksted #1, New Institutionalism (2003). Furnesvik trekker veksler på ambisjonene til den første biennalen, Venezia, og han konkluderer med at biennalen primært er en arena for internasjonal utveksling – av kunstnere, verk, informasjon etc. Biennalen er kort sagt et filter for å evaluere nye kunstnerskap. For at dette skal fungere, må det internasjonale – og ikke minst det riktige – publikum trekkes til arenaen.

Når biennalen befinner seg utenfor ruteheftet til det aktuelle internasjonale publikum, finnes også andre argumenter for å arrangere den. En biennale er på et vis spektakulær – men den genererer også kunnskap, selv om vi ikke helt kan bestemme hvordan denne kunnskapen ser ut. Irit Rogoff hevdet på Witte de With sitt kurator-symposium i Rotterdam i 2009, at innen kuratorisk praksis kan vi nå se en veksling fra the spectacle til en hendelse av kunnskap (event of knowledge). I Bergen er denne ambisjonen bakt inn i navnet. Momentum har produsert kataloger med vekt på å gi kunnskap om beveggrunner og kunstnerskap, også i ettertid, etter at biennalens reisverk er plukket ned og satt på lager. LIAF har hatt en tett utveksling mellom et lokalt og et internasjonalt blikk på det lokale, både som hverdagslig og som eksotisk – som en erfaring utenfor den vanlige sirkulasjonen av biennaler.

Til alt dette forholder vi oss som passasjerer. Vi er heldig om vi er tilstede i tide.

De fleste av oss er ikke det. I Kunstjournalen B-Post 2013 får du noen glimt av det som en sammensatt gjeng av dedikerte mennesker har viet store deler av det snart passerte året til å gjennomføre. Det kan være på sin plass å sende noen takknemlige tanker før vi evaluerer med skarpe og kritiske blikk hva som er oppnådd.

Anne Szefer Karlsen og Bassam El Baroni, Power Ekroth og Erlend Hammer, kuratorer for henholdsvis Momentum og LIAF, har reflektert over sine kuratoriske valg og hva en biennale kan være, i spennet mellom forventninger og realisering. Direktøren for Bergen Assembly, Evelyn Holm, forteller om oppbyggingen av den institusjonen som triennalen er på vei til å bli.

Vi hadde også behov for blikk utenfra og inviterte Adam Kleinman til å fabulere fra møtet med Lofoten og LIAF. Kleinman var i høst journalist på reisefot, invitert både av Bergen Assembly og LIAF. Dette er en ikke ukjent strategi for store kunsthendelser som har behov for omtale i internasjonal presse. Journalistene blir påspandert reisen og forventes deretter å publisere i et internasjonalt organ. Vi spanderte ingenting og spurte hva han opplevde. For å se de tre biennalene i en videre kontekst, ba vi Natalie Hope O’Donnel foreta en sammenlignende vurdering. Bergen Assembly, med sin lange reise fra politisk initiativ til utstilling, drøftes av Beate Petersen. Hun var skarpøyd tilstede på previewdagene inklusive det to dager lange symposiet.

Disse tekstene er alle til en viss grad tilbakeskuende. Refleksjoner over noe som var, verk som ble vist, kunst som fantes der i et gitt tidsrom. Dette er jo også en del av biennalens særegne eksistens. Den kommer raslende med flerstemte forventninger og for små ressurser, markerer seg med tjukke kataloger og tunge tekster. Biennalene lever videre i form av dokumentasjon og kritikk. Det ser ut til at Momentum tidlig forsto verdien av nettopp arkiv og dokumentasjon. Katalogene derfra gir et innblikk i de ulike utgavenes omdreiningspunkt, og tenkningen som formet disse biennalene kan spores både i valg av skribenter og design.

For å unngå at alt er tilbakeblikk, har vi invitert kunstnere med verk på en av biennalene til å komme med kunstprosjekt tilpasset formatet til Kunstjournalen B-Post. Disse er både nye produksjoner og relokalisering av verk.

Vi kunne sikkert gjort mer. Vi kunne kanskje invitert noen med dyp teoretisk forståelse av biennalen som ytring – men det mener vi andre har gjort bedre før oss. Biennalen er et gjennomdiskutert format i den globale kunstverdenen. Men, det betyr ikke at nye versjoner ikke kan prøves ut. Her er glimt av de tre biennalene i Norge i 2013.

Ansvarlige redaktører: Sissel Lillebostad og Arne Skaug Olsen

Side-alternativer