Personlige verktøy
Du er her: Forside Kunstjournalen B-post 2013 Evelyn Holm i samtale med Annette Kierulf og Sissel Lillebostad

Evelyn Holm i samtale med Annette Kierulf og Sissel Lillebostad

Institusjonens byggesteiner, en samtale med Evelyn Holm om etableringen av Bergen Assembly

Kunstjournalen (Annette Kierulf og Sissel Lillebostad): Hvordan oppsto ideen om en biennale i Bergen?

Evelyn Holm (EH): Ideen oppsto i forbindelse med Bergen kommunes arbeid med en ny kunstplan, den gamle fra 90-tallet var på overtid. Det som ble hentet frem igjen var ideen om en samtidskunstfestival, eller nykunstfestival som det het på den tiden. Ideen ble lansert for kunstmiljøene i Bergen i januar 2007 og det satte i gang en diskusjon. Blant annet ble det organisert et seminar i forbindelse med lanseringen av Kunstjournalen det året, hvor man stilte spørsmål rundt ambisjonene til biennalen. Bergen kommune ble også invitert. Det var ganske livlige diskusjoner, vil jeg si, til dels hissige. Og det er jo bra, det er sånn det skal være. I 2007 mente vi at den første biennalen skulle være i 2009 (latter) . Det var snakk om at man burde klare å grave opp en 6-7 millioner til biennalen.

Kunstjournalen (KJ): Med en kurator og en administrasjon og en stab?

EH: Ja, det var litt vage ideer om hva dette arrangementet kunne være, det var snakk om kanskje å ansette en kurator som skulle gjennomføre det og at det ville bli en mindre biennale første gangen. Vi snakket med ganske mange, etter hvert oppdaget vi at dette er langt mer komplekst. Det er ikke bare å ønske seg et feiende flott arrangement. Hvis man ser på det som foregår i Bergen i kunstfeltet, inklusive teater, musikk og litteratur, er alle feltene representert med en større aktør. Vi har mellom andre Festspillene, Oktoberdans, teaterfestivalen Meteor og samtidsmusikkfestivalen Borealis. Vi har en veldig fin poesifestival, Audiatur. På visuelt felt har vi veldig bra initiativer, men ikke noen tilsvarende markering. Biennalen skulle gå inn og fylle det tomrommet.

Selvfølgelig gikk diskusjonen for fullt, for det var ikke slik at det visuelle kunstfeltet sa: «Ja! Nå får vi endelig en biennale». Det er et sterkt kunstfelt i denne byen. Det er veldig aktivt og de vet hva de holder på med. Vi har mange internasjonale kontakter og institusjoner som har markert seg, men de sliter likevel økonomisk. Mye av diskusjonen gikk på om vi skulle bruke penger på biennale eller styrke de institusjonene som er. Fra politisk side var det klart at styrking av institusjonene var en annen diskusjon. Disse to tingene skulle ikke blandes sammen. Det var ikke sånn at hvis vi valgte bort biennalen, kunne vi fordele de fire millionene, som det etter hvert ble til fra kommunal side, på de andre institusjonene. Men det betyr ikke at det ikke kan diskuteres.

Vi endte opp, fra kommunens side, med å gå i dialog med mange, deriblant Bergen Kunsthall. Kunsthallen foreslo først å lage en konferanse. Noe av det viktigste vi gjorde var å gå inn for konferansen, rett og slett fordi vi innså at dette visste vi ingenting om. Det var rett og slett et spørsmål om vi virkelig skulle lage biennale. Eller burde vi heller gjøre noe annet? Og i tilfelle vi skulle, hvordan skulle vi gjøre det? Vi trengte å finne den erfaringen, både på det faglige, det praktiske og det organisatoriske planet.

Så vi satte i gang flere parallelle ting. Blant annet engasjerte vi Bergen Kunsthall til å lage konferansen. Kunsthallen ble stilt veldig fritt, men avtalen var at konferansen skulle bli et slags kompass for Bergen i det videre arbeidet med å skape en biennale, hvis det ble konklusjonen. Parallelt ble det gjort en undersøkelse av organisasjonsmodeller, som Petter Snare gjennomførte for oss. Han sitter nå i styret, men dengang var han uavhengig. I tillegg kom boken Lokalisert, som vi hadde en dialog om, og som ble utgitt av Ctrl+Z Publishing. Konferansen var en helt fantastisk erfaring for oss. Den var veldig interessant og intens. Representanter for et internasjonalt fagfelt kom og snakket sammen med det lokale kunstmiljøet. Men, konferansen kom ikke med noen konklusjon.

KJ: Om det var en konklusjon, var det kanskje den at man skulle ha slike konferanser litt oftere enn biennaler?

EH: Det var en euforisk følelse mot slutten av konferansen. Folk satt der og sa: «Kan vi ikke heller ha flere slike da?» Samtidig er vi overbeviste om at det ville ikke ha blitt det samme, en gang til.

KJ: Det var i hvert fall ikke noen negativ konklusjon.

EH: Nei, det var det ikke. Men, jeg opplevde at vi måtte trekke konklusjonene selv. I forbindelse med arrangementet skulle det også lages en publikasjon, den er kanskje viktigere enn konferansen. Det er første gang det er samlet så mye kunnskap og så mange tekster om biennaler i én bok. Vi får stadig henvendelser om The Biennial Reader, så jeg tror boken vil få lang levetid.

KJ: I begynnelsen var det tenkt biennale, men det ble triennale. Det virker jo som et fornuftig valg.

Noe av kritikken mot biennaler bunner i at de er festivalpreget. En biennale oppstår, det blir masse baluba og så blir den borte. Vi kom frem til at vi skulle ha en diskursiv biennale.

EH: Bergen er en liten by. Det er gode ressurser, men ikke så forferdelig mange. Vi har et veldig aktivt kunstfelt og mange visningssteder i forhold til folketallet.

KJ: Var det du og Henning Warloe eller var det en liten gruppe som satte seg ned etter biennalekonferansen og fattet noen konklusjoner?

EH: Jeg gjorde det praktiske og koordinerende arbeidet, men beslutningene ble tatt på politisk hold.

KJ: Du har jo tydeligvis brukt, som du sier, lokal rådgivning, sikkert også annen rådgivning. Tenkte dere videre ut i fra konferansen: «Hva kan vi gjøre her?»

EH: Ja, etter konferansen samlet vi alt det vi fikk av råd. 2011 var det neste året vi tenkte på. Vi begynte allerede da å se at det var veldig kort tid til 2009. På nyåret i 2010 organiserte vi et møte der vi inviterte noen sentrale enkeltpersoner fra kunstfeltet. Det var både politiske og faglige synspunkter med. Dokken diskuterer kom faktisk på det møtet med et manifest som gjorde det klart at de ikke forventet at vi skulle lage en biennale for å stille ut bergenskunstnere. Da var vi egentlig ganske overrasket, for ofte sitter folk i sine egne bobler. Vi opplevde at det ikke skjedde; folk hadde blikket utover. På slutten av seminaret var beskjeden fra de som var der og representerte store deler av kunstfeltet: «Sett i gang, ikke spør oss, det er nok nå». Deretter skjedde ting ganske fort. Ett år etterpå hadde vi etablert et aksjeselskap.

KJ: Hva er begrunnelsen for å velge et AS? Hvem eier aksjene?

EH: Bergen kommune eier aksjene. Det er en aksjekapital på 100.000 kroner, en symbolsk aksjekapital. Bystyret bestemte at kommunen skal ha minst 51% av aksjene. De kan jo selvfølgelig selges eller gis til resten av kunstfeltet, men dit hen har vi ikke kommet. Jeg tror mange ønsker at man skal gjennomføre det første arrangementet først. Det handler om å sikre en organisasjon som er uavhengig og som samtidig kan ha god gjennomsiktighet. En kommunal organisasjon som denne, er underlagt offentlighetsloven.

KJ: Men da dere etablerte et aksjeselskap, fikk dere samtidig behov for et styre?

EH: Ja, vi startet med å danne et arbeidende styre. Jeg hadde 30 % permisjon fra Bergen kommune og begynte å jobbe som styreleder med en gang. Det arbeidende styret kom frem til hvordan organisasjonen skulle bygges. Vi ønsket et internasjonalt kunstnerisk råd. Medlemmene skulle plukkes blant deltagerne på konferansen fordi de både var inne i diskusjonen og de hadde sett noe av Bergen og forsto hva vi ville her.
Noe av kritikken mot biennaler bunner i at de er festivalpreget. En biennale oppstår, det blir masse baluba og så blir den borte. Vi kom frem til at vi skulle ha en diskursiv biennale. Den skulle ha noe med forskning å gjøre – selvfølgelig innenfor kunstfeltet – og den skulle ha et eksperimentelt preg. Man kan for eksempel ha et fleksibelt format som skifter fra gang til gang.

KJ: Men selve strukturen og kjernen i organisasjonen vil vel ha en viss stabilitet?

EH: Ja, vi vil ha en viss stabilitet en stund. Vi skifter ikke ut alle medarbeiderne samtidig.

KJ: Det du sa om forskning, hvor tidlig kom det inn? Er det en kjerne, ikke verdi, men stikkord?

EH: Ja, det kom inn ganske tidlig, via konferansen.

KJ: Tenker du forskning som i metabiennale, altså en biennaleforskning?

EH: I løpet av konferansen tenkte vi på det. Det ble jo en type metakonferanse. Vi kom ganske fort over det, for vi kan jo ikke fortsette å arrangere en meta-biennalekonferanse annethvert år. Det går ikke.

KJ: Det virker som om det la føringer for hvordan dere tenkte på selve biennalen, selv om den ikke er en konkurranse.

EH: Ja, det har det gjort. Det ble forsterket med det kunstneriske rådet som består av syv tidligere medvirkende på konferansen.

KJ: Men hvem valgte?

EH: Det arbeidende styret.

KJ: Som hadde, i alt, hvor mange medlemmer?

EH: Fire, visstnok et helt forferdelig antall for et styre, fordi det jo skal være ulikt antall.

KJ: Men én får kanskje dobbeltstemme da?

EH: Jeg kan kanskje si at styret aldri stemte over noen ting. Man ble enig. Det arbeidende styret besto av Petter Snare, og i tillegg til ham var det Morten Kvamme og en av kuratorene for konferansen, Marieke Van Hal. Vi hadde bestemt at styret skulle ha juridisk/økonomisk kompetanse, det skulle være en representant fra kunstfeltet og det skulle i tillegg være internasjonal representasjon. Jeg jobbet i 30 % for Bergenstriennalen AS fra 1. januar frem til 1. november 2011, da ble jeg ansatt som direktør og var ute av kommunen.

KJ: Hadde det arbeidende styret samtidig opprettet kunstnerisk råd?

EH: Ja, de ble invitert på våren. Vi møttes alle sammen på åpningen av biennalen i Venezia, for der er jo alle. De kom sammen i september 2011. Vi inviterte dem ikke bare til å velge kurator – det er ofte funksjonen til et råd – men også til å gi oss råd om format og modell. Det var gjennom det første møtet de kom frem til modellen for Bergen Assembly, An Initiative for Art and Research.
Rådet, Advisory Board, lagde en skisse og inviterte ulike kuratorer, i alt 14 tror jeg, til å komme med prosjektbeskrivelser. Vi var allerede kommet til september og skulle hatt prosjektbeskrivelsen klar veldig lenge. Det er aldri morsomt å sitte der mens kommunen presser på: «Er det noe nytt snart?» «Nei, det er ikke noe nytt, vi har ikke noe å si enda». Vi inviterte kuratorene til å komme med forslag, som vi betalte litt for. Det var en veldig okay måte å gjøre det på. Selv de som ikke ble valgt til slutt, hadde likevel gjort en kjempeinnsats. Så endte vi opp med den duoen vi har nå.

KJ: Det var kunstnerisk råd som valgte David Riff og Ekaterina Degot?

EH: Ja. Styre og direktør var også involvert i intervjuene av dem som ble valgt ut.

KJ: Dere hadde et arbeidende styre, og dette styret fikk dannet et Advisory Board. Når kom det sittende styret inn?

EH: Det overtok etter det arbeidende styret i november 2011.

KJ: Er dette et slags representativt styre?

EH: Neida, vi har det ikke på den måten. Som sagt har vi definert hva slags kompetanse vi skal ha i styret.

Vi inviterte dem ikke bare til å velge kurator - det er ofte funksjonen til et råd - men også til å gi oss råd om format og modell.

KJ: Men rent formelt er det vel en arbeidsfordeling mellom Kunstnerisk råd, eller Advisory Board, og styret i valg av kurator?

EH: Styret har ingenting med det å gjøre. Man kan si at det første styret var et slags kunstnerisk råd på et lavere plan. Det er derfor vi snakker om det som det arbeidende styret. Oppgaven var rett og slett å finne frem til hvordan vi skulle etablere og utvikle organisasjonen videre på rett måte.

KJ: Ja, for det var vel første ledd i institusjonsbyggingen. Dere tok en del valg for hvordan denne strukturen skulle se ut, og så etablerte dere organene?

EH: Ja. Vi er litt der enda. Vi har etablert ganske mye, men jeg føler at vi fremdeles driver organisasjonsutvikling og institusjonsbygging og etablering. Jeg vil tro at det vil gå en periode til før man virkelig har forankret det.

KJ: Sannsynligvis. Kan vi snakke litt om forbilder? Dere har sett på mange forskjellige modeller. For det finnes jo, som du nevner innledningsvis, veldig mange biennaler, i tillegg til documenta. Dere har sikkert vurdert gode og dårlige sider ved i alle fall noen av dem?

EH: Vi har fremdeles ikke funnet modellen vår og skal heller ikke det på den måten. Da Advisory Board skapte Bergen Assembly, An Initiative for Art and Research, sa de at okay, et assembly, det er noe som er litt på siden av hva man tenker en biennale eller triennale er. Et assembly er noen som kommer sammen for å finne ut av noe, det er en forsamling. Et assembly skal egentlig komme frem til en konklusjon, de skal bli enige om noe. Det blir man imidlertid ikke i kunstfeltet. Kunst handler ikke om konsensus.

KJ: Da de fant fram til den modellen, var det noen, Manifesta for eksempel, som man kunne trekke inn som inspirasjonskilder i prosessen?

EH: Inspirasjonskilder, uten å nevne én enkelt biennale, er vel de som har tatt vare på den kuratoriske modellen og en kunstnerisk uavhengighet. At det ikke er den typen ledelse som for eksempel ved Punkt Ø, der direktøren, Dag Aak Sveinar, velger kuratorer for Momentum.

Vi lagde en invitasjon til å skape et assembly, til å legge vekt på forskning, til å tenke fremtid, ikke bare symptomatisk på samtid. Slike ting lå i invitasjonen og ble besvart.

KJ: Ja, dét har dere valgt bort, det er jo helt tydelig.

EH: Det er så mange ulike modeller. Et annet eksempel er Moskvabiennalen som har en kunstnerisk direktør som er direkte ansatt. Ellers kommuniserer vi mye med Berlinbiennalen. Formelt sett er organiseringen der noe annerledes, fordi de ligger inn under en institusjon, Kunst-Werke. Direktøren av Kunst-Werke er også direktør av Berlinbiennalen, så på det helt overordnede nivået er det annerledes. Men ellers er det mye som er likt. De har også et Advisory Board, det er nok kanskje den vanligste modellen. Men hvilket format skal vi ha, hvordan skal innholdet være, hva er det vi skal fokusere på? Det som tidlig ble etablert som viktig, er at kunstnerisk uavhengighet må vi ha, hvis det skal være noen vits.

KJ: Men det er veldig interessant, det at dere inviterer inn kura- torer til å komme med forslag. For da får dere en rekke muligheter på bordet, som dere kan velge mellom.

EH: Det tror jeg også Advisory Board var opptatt av. De ville se dybden i tenkningen.
Vi lagde en invitasjon til å skape et assembly, til å legge vekt på forskning, til å tenke fremtid, ikke bare symptomatisk på samtid. Slike ting lå i invitasjonen og ble besvart. Men hva Advisory Board kommer til å gjøre neste gang, vet vi jo ikke.

KJ: Blir denne invitasjonen gjenspeilet i pressemeldingen?

EH: Den første invitasjonen fra Advisory Board var gjenspeilet i pressemeldingen. Så har jo Degot og Riffs prosjekt utviklet seg etterpå. Senere har det kommet en ny pressemelding som er langt mer detaljrik, men som for så vidt er et resultat av kuratorenes research. De har vært på flere besøk i Bergen med mange runder til ulike institusjoner. Denne modellen, med utstilling på de forskjellige institusjonene – som igjen har ulik økonomi og ulikt format, der noen er institusjonelle mens andre er kunstnerdrevne – er et resultat av at de møtte Bergen. Det har vært utrolig fascinerende for dem å se hvordan det er organisert her.

KJ: Det finnes en forventning om at dere skal lage en triennale som klarer å se nærmere på kunst som et sted hvor man stiller spørsmål.

EH: Ja, absolutt. Artistic research er jo faktisk et nøkkelord, og vi har diskutert dette litt med Kunsthøgskolen.

KJ: Vi er bevisst at innenfor akademia er det en nyanseforskjell mellom det man kaller kunstnerisk utviklingsarbeid i vår sektor, og begrepet research. På vårt felt prøver vi å forholde oss til en slags begrepsavklaring, fordi vi ikke skal konkurrere med forskning på universitetet.

EH: Nei, det kan man jo prøve på, men det hadde aldri gått. De er proteksjonistiske

KJ: De har en litt strammere oppfatning av hva research innebærer. Men dere har tatt begrepet og lansert det bredt og flott.

EH: Selv om jeg er et fagmenneske, så er jo ikke rollen min å styre det faglige her. Jeg synes at det engelske research gir litt mer rom enn det norske forskning. Det er faktisk derfor vi helt bevisst har valgt å ikke oversette til forskning.

KJ: Hva vil Bergen Assembly med sin research?

EH: Et av rådsmedlemmene, Bruce Ferguson, sa på lanseringen av nettsiden at kunsten som frigjøringsprosjekt er et prosjekt som ennå ikke var kommet i mål, men at research var neste skritt. Det er hans utgangspunkt. Om det er hele Advisory Boards utgangspunkt er vanskelig å si. Men vi vil operere i det feltet hvor kunst handler om metoder som utvikles, men som ikke kan sies å være vitenskapelig, et område hvor kunsten har vært aktiv i flere år og hvor det også handler om tekstutvikling. Man har også diskutert at diskursivitet ikke nødvendigvis bare er tekst, det kan foregå på andre måter. Vi  har jo to kuratorer nå, eller conveners. Begrepet er veldig fint på engelsk, men dessverre ikke på noen andre språk. På alle andre språk mister det dobbeltbetydningen.

KJ: Ok, vi snakker om dem som kuratorer på norsk.

EH: Kunstnerisk praksis handler veldig mye om research. Det handler om utforsking, det handler om dypere forskning, det handler om å finne ut av ting, det handler om å prøve ut. Altså en form for utprøvemetodikk som overhodet ikke er vitenskapelig, men som har andre metoder. Men hvordan opplever kunstfeltet det, dem vi samarbeider med?

KJ: Det er jo et forhandlings- eller møtepunkt der.

EH: Ja, det er et møtepunkt der som vi synes er veldig interessant. Men hvordan gjør vi dette i fortsettelsen? Nå når vi bygger opp både organisasjon og prosjekt, legger vi til rette for at vi skal kunne evaluere formidlingen, vi skal kunne evaluere hvordan responsen er internasjonalt, vi skal kunne evaluere møtet mellom det lokale og det internasjonale. Vi skal snakke med de institusjonene vi samarbeider med og kunstfeltet, eventuelt via et seminar neste år, men ingenting er bestemt enda. Hvordan har man opplevd det, hvordan har det fungert, hvordan har det vært?

KJ; Et veldig interessant parameter er publikum. Det er selvfølgelig mange grupper her, man har et ganske stort spekter. Man skal serve ganske mange forskjellige, der er det noen utfordringer.

EH: Ja, blant annet overfor pressen. Assembly har jo én informasjonsleder, og hun kan ikke en gang norsk. Det er for så vidt et interessant eksperiment, selv om grunnen er at vi ikke har penger til to stillinger

KJ: Har dere en presse- og formidlingsplan som tar høyde for disse ulike gruppene?

EH: Ja, vi har noen punkter som tar for seg at vi har forskjellig publikum, at vi har forskjellige typer presse, vi har lokal, nasjonal og internasjonal osv. Vi har også en lokal kommuni-kasjon gående, og vi har samarbeidspartnere, så det er klart at vi involverer alt det der i vår plan.

En hver biennale, uansett hvor internasjonal den er, har sitt lokale og nasjonale publikum som det største publikum. Det er forståelig at kunstfeltet er veldig opptatt av hva de får ut av det og av sin rolle i dette, men vi kan ikke bare ha kunstfeltet som publikum.

KJ: Hva vil suksesskriteriene være?

EH: En hver biennale, uansett hvor internasjonal den er, har sitt lokale og nasjonale publikum som det største publikum. Det er forståelig at kunstfeltet er veldig opptatt av hva de får ut av det og av sin rolle i dette, men vi kan ikke bare ha kunstfeltet som publikum. Vi har planer for formidling til ungdomsskolen, først og fremst 8. klasse som alle skal ut på Bergen Assembly, hver eneste en. Så har vi i samarbeid med Hordaland fylkeskommune laget et opplegg for videregående skoler. Vi har også planer om helt uavhengige ungdomsassemblyer og barnas assembly, og selvfølgelig skal vi ha alminnelige guided tours og formidling for interessert publikum. Så vi er alt der, med veldig gode planer.

KJ: Ja, det høres ut som dere får til mye med den organisasjonen dere har.

EH: Vi har rett og slett brukt tid. Det er selvfølgelig slik at ting må gå seg til sammen med kuratorene. Det er ikke nødvendig at alle tall er klarert med dem, men vi kan for eksempel ikke ha et formidlingsopplegg hvor man finner på så mye kreativt at de ikke kjenner igjen sitt eget prosjekt. Alt er helt underlagt det kunstneriske, som har det siste ordet. De eneste gangene jeg setter foten ned, er når vi ikke møter forventningene til bidragsyterne våre, eller «Du, dette har vi ikke råd til». Ellers er det ganske selvstendig.

KJ: Fint at du nevnte dette med tid. Marcel Duchamp sa en gang at hans valuta er tid, ikke penger.

EH: Ja, men det er veldig viktig. Jeg er glad det er blitt en triennale.

Side-alternativer