Personlige verktøy
Du er her: Forside Kunstjournalen B-post 2015 Barnie Page: Kunst for offentligheten

Barnie Page: Kunst for offentligheten

Når oppdragsgivere bestiller offentlig kunst, har de en tendens til å se på verket som «kakepynt», noe det dessverre ofte er: en søt liten prikk over i ́en som er mindre enn en munnfull og på ingen måte vesentlig for kaken som helhet – i beste fall kompletterer den kaken, og i verste fall er den et forsøk på å dekke over en kake som ikke holder mål. Slik offentlig kakepynt er det som kalles for «ploppkunst».1 Et vellykket offentlig kunstverk er derimot ikke som kakepynt, men er en helt avgjørende ingrediens i oppskriften. Det dreier seg om en ingrediens som må tilføres kakerøren på et tidlig tidspunkt, før det hele settes til baking, slik at den bindes sammen med de andre ingrediensene.

Barnie Page
The Investment - A student scholarship based on the care of a Norwegian Forest Cat for Koro, 2013, courtesy Ryan Gander

Jeg har jobbet for Ryan Gander i nesten tre år nå, og i min nåværende stilling som prosjektkoordinator i ett år. Når Ryan får i oppdrag å lage et kunstverk eller inviteres til å sende inn et utkast til en bedømmelseskomité, koordinerer jeg arbeidet. Enten det gjelder å være kontaktperson for utenforstående, hjelpe Ryan med research eller lage skalerte modeller for skulpturutkast, er det jeg som leder prosjektene. I den tid jeg har jobbet for Ryan, har jeg sett at det stadig oftere har kommet inn henvendelser om oppdrag og offentlig kunst, og på et visst tidspunkt endte jeg opp med å lede slike prosjekter. Underveis har jeg tilegnet meg nye og uventede kunnskaper og ferdigheter, stort sett fordi Ryans kunstpraksis er så utrolig allsidig, men også delvis fordi arbeidet har foregått i stor skala og med forholdsvis store budsjetter.

Underveis har jeg også fattet en interesse for offentlig kunst. Før jeg begynte i denne jobben, brydde jeg meg aldri særlig mye om offentlig kunst – kanskje jeg til og med overså den helt. Det virket alltid på meg som at oppdragsgiverne så på slik kunst som den forannevnte kakepynten, mens kunstnerne på sin side brukte oppdraget som et påskudd til å lage enten en større utgave av et allerede foreliggende verk eller et svulstig, selvsentrert signalverk. Mitt inntrykk av offentlig kunst kunne da gjerne oppsummeres gjennom de livløse og tilsynelatende irrelevante kunstverkene som Mark Leckey desperat messer frem i sin sjamanistiske videosamling March of the Big White Barbarians. Den mest nyttige anvendelsen av offentlig kunst jeg noensinne hadde sett, var skulpturene som ble brukt som rullebrettramper i Raphael Zarkas fotoserie Riding Modern Art.

Ryans måte å lage sine verk på gjør imidlertid at et utkast kan inneholde flere meningslag, noe som betyr at et avslått utkast ikke alltid er død og begravd for bestandig.

Når Ryan lager et utkast til et oppdrag, har han en stedsspesifikk tilnærming – han finner med andre ord på et helt nytt verk som svarer til stedet og sammenhengen. Han har ikke et depot med ferdige utkast og modeller som bare venter på å bli laget i full størrelse og utstasjonert i en hvilken som helst park eller vestibyle. Ryans arbeidsmetode fører til utkast som er forankret i et bestemt sted og lokalsamfunn, og dessverre er det utkastenes djervhet som noen ganger gjør at de forkastes.

Barnie Page

Primary Carer’s pin-badge, courtesy Ryan Gander

Den eneste ulempen med jobben min er at jeg ikke alltid får sett alle de beste ideene bli virkeliggjort: Det er virkelig trist når et utkast vrakes etter at så mye tid, arbeid, hjerte og sjel har blitt lagt i det. Det at verket er stedsspesifikt, hindrer et avslått utkast fra å bli realisert et annet sted, selv om anledningen skulle by seg. Sånn sett er det å lage et utkast en kjempeinvestering for enhver kunstner, og det uten noen garanti om gevinst. Ryans måte å lage sine verk på gjør imidlertid at et utkast kan inneholde flere meningslag, noe som betyr at et avslått utkast ikke alltid er død og begravd for bestandig.

KOROS katt

I 2012 ble Ryan invitert til å lage et utkast til et kunstoppdrag for en ny høgskole i Norge, noe som resulterte i utkastet The Koro’s2 Cat Scholarship for Caring Students. Ideen var å kjøpe en norsk skogkatt3 og gi den til høgskolen. Katten kunne komme og gå som den ville på høgskoleområdet, og den ville bo i et spesialkonstruert og strømoppvarmet hus i en av hagene, hvor den også ville få mat. Et årlig stipend ville dessuten gis til en student som hadde det vanskelig økonomisk, og i løpet av stipendperioden (maksimalt to år) ville denne studenten ta på seg rollen som kattens omsorgsgiver. Når omsorgsgiveren befant seg på høgskoleområdet, skulle han eller hun ha på seg omsorgsgiverens offisielle emaljemerke (se bilde s. 30). Hvert år ville katten feires på sin egen spesielle dag, hvor den ville få ovnsbakt laksefilet av ypperste kvalitet og bli tatt bilde av i omsorgsgiverens armer. Bildet ville så bli skrevet ut, rammet inn og hengt opp på veggen i hovedbygningens vestibyle. Omsorgsgiveren ville også føre en journal, en slags blanding av en dag- og minnebok, med tekst og tegninger om katten og dens gjøremål, fortellinger om viktige hendelser i kattens liv, samt utklipp, notiser og lignende om katten og prosjektet.

Omsorgsgiveren ville også skrive om sin egen erfaring med katten og prosjektet i denne journalen, som hele tiden ville ha blitt oppbevart på høgskolebiblioteket. Verket ville ikke bare gi økonomisk støtte til en student med trang økonomi, men ville også gjøre institusjonen mer hjemlig. Som i mange av Ryans arbeider, blir en velkjent gjenstand (her, katten) tilført en ny mening ved at den plasseres i en ny og uventet sammenheng. Det faktiske kunstverket finnes da i mindre grad som noe fysisk, men mer som det unike ved fortolkningsøyeblikket og som verkets betydning for stipendmottakerne. Verkets økonomiske inngripen er slik sett like mye en kunstnerisk gest som dets fysiske utforming, for ikke så si mer. Men som Ryan og jeg delvis forventet, ble dessverre ikke utkastet hans valgt.

Siden da har et nytt skulpturverk, kalt The Investment – A Student Scholarship Based on the Care of a Norwegian Forest Cat for Koro (2013), blitt utviklet ut fra det avslåtte utkastet. Verket tar sitt navn og sin form fra et trinn i støpeprosessen for bronseskulpturer som på engelsk kalles investment, eller «investering». Dette er trinnet hvor en voksmodell dyppes i lag på lag med keramisk masse, for deretter å brennes for dermed å herde keramikken og smelte voksen ut av støpeformen. Flytende bronse helles deretter inn i tomrommet, og så snart bronsen er avkjølt, hugges og meisles keramikken vekk for å avdekke den nesten ferdige skulpturen. Ordet «investering» defineres ellers som «det å bruke tid, krefter eller energi på et visst tiltak med forventning om et vellykket utfall», og denne definisjonen passer også på støpeprosessen.4 Forventning er et nøkkelord her: Selv om man venter seg et vellykket utfall, er det ingen garanti for at avstøpningen vil være perfekt, og det er ingen måte å sjekke dette ut på før bronsen har blitt støpt. The Investment – A Student Scholarship Based on the Care of a Norwegian Forest Cat for Koro inngår i Ryans Investment-serie, hvor enkeltverkene fremstår som keramiske støpeformer av ting og tang relatert til avslåtte utkast til offentlig kunst, støpeformer som aldri vil bli realisert som bronseskulpturer.

Kakepynt

Altfor ofte er det slik at offentlig kunst er noe en byggherre kommer på i ettertid, hvor en kunstner i siste sekund blir bedt om å klaske ned en besværlig, blankpusset dings i midten av anlegget. Kunstneren blir da gjerne bedt om å lage en monolitt som ser ut som kunst og som på en eller annen måte fanger opp essensen ved et nytt og fremdeles tomt nabolag, kjøpesenter eller anlegg, samtidig som den viser hensyn både til områdets lokalhistorie samt til planleggernes rosenrøde fremtidsvyer (slik disse kommer til uttrykk på byggeplassens plakattavler). Det å trekke lokalbefolkningen inn i prosessen virker meningsløs, siden den ikke ble spurt om utbyggingen til å begynne med. Kunstneren blir da en industridesigner, hvor han eller hun jobber i henhold til en nøye definert designbrief for å lage det som blir en nyttegjenstand, like sjelløs som de blankpolerte stål- og glassbygningene som omgir den. Det hele selges likevel til publikum som et glansfullt, enestående, stedsspesifikt monument som feirer en rekke innbyrdes motstridende historier

og en diskutabel fremtid, laget av en verdensberømt kunstner som etter en lukket konkurranse ble valgt ut av en komité bestående av ti viktige lokalpersoner og to kunstvitere.

Å behandle offentlig kunst som en viktig ingrediens betyr derimot å ta den med i betraktningen tidlig i prosjektet, på samme måte som sukker i kakerøre.

Det er dette konkurransebaserte oppdragsformatet som har mye av skylden for at ploppkunst florerer. Slike konkurranser er som skapt for ubesluttsomme oppdragsgivere som ikke er selvsikre nok til å velge en kunstner kun på grunnlag av en portefølje med tidligere verk, og som heller ikke stoler fullstendig på kunstrådgiveren sin. Derfor lager de heller et konkurranseprogram og inviterer noen få utvalgte kunstnere (vanligvis mellom to og seks stykker) til å lage hvert sitt utkast til et stedsspesifikt verk. Et slikt utkast omfatter gjerne ulike visualiseringer, en gjennomførbarhetsstudie, en budsjettoversikt, et tidsskjema og en modell. Utkastet skal lages innenfor en stram tidsfrist, og material- og reisekostnader godtgjøres bare opp til en viss (og som regel liten) sum. Så følger en utvelgelsesprosess som til forveksling er lik de vi kjenner fra ulike talentprogrammer på TV: Kunstnerne presenterer først utkastet sitt til bedømmelseskomiteen, leverer inn dokumentene og modellene sine og venter så på den endelige dommen. De som vrakes, blir sittende igjen med et dødfødt kunstverk som aldri vil kunne realiseres, siden verket var tiltenkt en bestemt plass i en bestemt sammenheng. Etter at den seirende kunstneren har fått tilslaget, må han eller hun realisere vinnerforslaget sitt i henhold til dette utkastet, et utkast som ble laget uten særlig innspill fra oppdragsgiveren, for ikke å si fra sluttbrukerne. Å behandle offentlig kunst som en viktig ingrediens betyr derimot å ta den med i betraktningen tidlig i prosjektet, på samme måte som sukker i kakerøre. Ved å legge til rette for en dialog mellom kunstnere, arkitekter, landskapsarkitekter, lokalbefolkningen, sluttbrukere og oppdragsgivere før noen endelige beslutninger har blitt fattet, kan ideer modnes og utvikle seg slik at kunstverket får en mye bredere og til og med sosial form, og ikke nødvendigvis ta form som en skulptur, slik man etter hvert har forventet at offentlig kunst skal gjøre. Dette betyr ikke at ploppkunst er uten verdi, da den jo kan bli en kjent og kjær del av et nærmiljø eller ha en viss pengeverdi for dens offisielle eiere. I 2012, midt i den tiden da den britiske koalisjonsregjeringen innførte sine harde innstrammingstiltak, ble det ramaskrik da bydelsutvalget i Tower Hamlets i London bestemte seg for å selge sin Henry Moore-skulptur, Draped Seated Woman, for rundt 210 millioner kroner. Skulpturen hadde ikke vært i London siden den ble utsatt for hærverk i 1994, og bydelsstyret argumenterte med at den «ikke var til påviselig nytte for lokalsamfunnet i Tower Hamlets».5 Men skulpturen tilhørte lokalbefolkningen, og de elsket den. Slik var det også i juni i år, da Kunsthall Stavanger solgte sin Barbara Hepworth-skulptur, Figure for Landscape (1960), for rundt 43 millioner kroner. Skulpturen hadde stått utenfor museet siden 1968, og avgjørelsen om å selge den var svært omdiskutert. Men uten skulptursalget ville museet ha slitt med å holde driften i gang, på grunn av manglende økonomisk støtte. Lokalbefolkningen argumenterte mot salget fordi de var glad i skulpturen, og de mente at salget kun hadde en kortsiktig gevinst. Tilhengerne til Kunsthall Stavanger svarte da med å spørre:

Vil man ha et visningssted som aktivt og nyskapende formidler samtidskunst til et stadig økende publikum? Eller vil man ha en skulptur foran en tom bygning? Valget bør være innlysende.6

Koro’s Cat’s Journal, courtesy Ryan Gander
Koro’s Cat’s Journal, courtesy Ryan Gander

Kunstnere på annen halvdel av 1900-tallet klarte å vise at kunst ikke behøvde å begrense seg til å være en enkeltstående, fysisk gjenstand. Så hvorfor er det slik at offentlig kunst fremstår så ofte på denne måten? Hva om et offentlig kunstverk besto av en årlig pris som ble delt ut til ungdomsteatre, slik at de kunne fremføre noe i en nyanlagt del av sin lokale park, og hvor det faktiske kunstverket er den sosiale virkningen av det å fordele rikdom? Hva om et offentlig kunstverk var en tilstelning som fant sted i løpet av én dag, og hvor selve kunstverket var at man i ettertid snakket om det som skjedde? Det er absolutt mulig for offentlig kunst å være mindre håndgripelig samtidig som den får et sterkere følelsemessig utslag. Kunst som mangler en enkeltstående, fysisk form, kan tolkes på en mer mangfoldig og personlig måte. Slik kunst kan erfares ulikt av enkeltindivider hver gang de møter verket, og den kan være smidig og dermed utvide sin levetid, betydning og sosiale og politiske gjenklang. Det ville ikke lenger være nødvendig, eller engang mulig, for makthavere å selge et slikt verk når de er i beit for penger. Nylige eksempler på uredd oppdragspraksis har vist hvordan et offentlig kunstverk kan være en investering både for publikummet og i publikummet. Dette er forskjellen mellom «offentlig kunst» (kunst som kakepynt) og «kunst for offentligheten» (kunst som viktig ingrediens). For oppdragsgiverne er slik kunst for offentligheten mer enn bare en økonomisk investering: Selv om det å sette i gang et slikt verk krever mer tid og krefter, vil den langsiktige gevinsten være større, og kaken vil være mer velsmakende – for alle.

--

1 «Ploppkunst» (eng. plop art, et ordspill på begrepet pop art) viser til merkelige, UFO-lignende kunststrukturer som sjelden står i et relevant forhold til omgivelsene sine.

2 Kunst i offentlige rom, www.koro.no 

3 Norsk skogkatt er en katterase som er hjemmehørende i Nord-Europa, og som er tilpasset til svært kalde klimaer. Den er kraftig bygget og er større enn en vanlig huskatt. Den har en lang, kraftig kropp, lange bein og en buskete hale. Pelsen består av en lang, glansfull, tykk og vannavstøtende overpels og en ullen underpels, og den er på sitt tykkeste ved beina, brystet og hodet. Norsk skogkatt er også kjent for å være allergivennlig.

4 Hentet fra oppslagsordet investment («investering») i nettordboken til Oxford Dictionaries (http://www.oxforddictionaries.com/definition/english/investment). 

5 http://www.standard.co.uk/news/london/outrage-as-tower-hamlets-votes-to-sell-20m-henry-moore-sculpture-8297200.html?COLL- CC=967952158&.

6 http://news.artnet.com/art-world/fight-rages-in-norway-over-sale-of-barbara-hepworth-sculpture-46334.

Side-alternativer