Personlige verktøy
Du er her: Forside Kunstjournalen B-post 2015 Meisfjord & Sætre: Soups&Stories - om samliv, kjønn og identitet

Meisfjord & Sætre: Soups&Stories - om samliv, kjønn og identitet

«Er det sant at europeiske kvinner roper høyt ut når de får orgasme?» Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Det man ser på film er jo langt fra sannheten, men at det kan skje, - jo absolutt. Og læringskurven min var stupbratt da kvinnene rundt meg fortalte om ulike moter innen omskjæring, og hvordan man kunne få orgasme selv om klitoris var skåret bort. Samtidig irriterte jeg meg over at kvinnene rundt meg hadde fått et bilde av mitt og andre europeiske kvinners sexliv gjennom film - antageligvis laget av menn.

Soup and story

To år senere hjelper vi Shahnaz med å få stuemøblene inn i spisestuen og spisestuemøblene inn i stuen – for å få plass til alle tolv rundt bordet. Dette er vårt femte møte. Tre nye kvinner i dag. En antropolog som er blitt spurt om hun kan observere oss gjennom vitenskapelige øyne, en nyutdannet helsesekretær, opprinnelig fra Liberia, og hennes niese som går på ungdomsskole. De to siste er ikke helt sikre på hva de er med på. Iman hadde bare sagt at de måtte være med. Iman som har vært med tre ganger og synes det er spennende, men som ikke har sagt et ord. Hun er vanligvis pratsom, men språkbarrieren blir kanskje for stor i en gruppe med åtte nordmenn, en svenske og en bengaler, alle velutdannete og glade i å prate.

Vi forklarte så godt som mulig for Imans venninner i bilen på veien ut hit; vi arrangerer at kvinner fra ulike sosiale grupper og aldersgrupper kommer sammen for å snakke åpent og ærlig om kjærlighet, samliv, seksualitet og identitet. Og at vi tror at det vi kvinner snakker om i private rom kan være interessant for andre å høre, ute i det offentlige rom. Derfor tar vi lydopptak av alt som blir sagt, og skriver alt ned til det skal brukes, anonymt, i det offentlige rom.

«Men hvorfor gjør dere det?» spurte de. «Kanskje fordi vi skal slippe å se på film eller lese i avisen hvordan vi kvinner tenker og føler, eller hva vi liker. Kanskje vi ønsker å definere oss selv. Snakke oss frem til hva vi liker og ikke liker, sammen prøve å finne definisjoner på kvinnelig seksualitet, eller bare sprenge noen av de gamle definisjonene. Slippe å bli definert gjennom mannlige film- og reklameskapere, og mediefolk. Ta plass i det offentlige rom og uttrykke våre tanker og følelser. Snakke høyt på busser, markere viktige saker i det offentlige rom og lage teater og performans.»

Vi startet for syv måneder siden. Første møte var i en liten kafé utenfor Bergen. Kaféeieren var så begeistret for prosjektet at hun ga oss all mat og drikke. Senere arrangerte vi hjemme hos hverandre, og hver gang var det en ny velsmakende suppe på bordet. Mange møter ble brukt til å diskutere hvilken metode vi ville bruke for å snakke sammen, og hva som skulle være tema for samtalene. Etter hvert bestemte vi oss for å prøve at to deltagere skulle forberede til hvert møte en personlig fortelling rundt temaet vi hadde valgt for kvelden. Temaene vi bestemte oss for var; mitt forhold til menn, kvinnelig seksualitet, livsglede, identitet som innvandrerkvinne, overvekt, voldtekt og abort.

Vi er blitt en mangfoldig gruppe av kvinner. Akademikere, helsearbeidere, kunstnere og skoleelever i et aldersspenn på 35 år. Åtte av kvinnene er oppvokst i Norge og har bodd mesteparten av sitt voksne liv her. Noen av dem har reist og studert eller jobbet på andre kontinent. Fem av deltagerne har oppvekst fra andre land; Sverige, Bangladesh, Somalia og Liberia. Én av dem er nyankommet flyktning og to andre er flyktninger som kom til Norge for 15 år siden. Én av kvinnene kom til Norge for å studere som ung voksen og fikk bli av humanitære årsaker, og den siste er akademiker med internasjonal karriere.

Å gå dypt ned i personlige opplevelser og dele med andre, skulle vise seg å bli en utfordring i en så stor og mangfoldig gruppe, der mange ikke kjente hverandre fra før. Det etiske ansvaret og hensynet man må ta overfor den som har delt en dypt personlig historie, kunne ikke kombineres med den åpenheten og ærligheten som trengtes for å skape dynamikk i samtalene.

Vi står ved første veiskille i prosjektet.

Soup and story

Utdrag av samtaler fra Soups&Stories, - om samliv, kjønn og identitet, samling nummer 5, på Tertnes 27. juni 2014. Bearbeidet til manus av Camilla Svingen og Katrine Meisfjord.

A: Mødre har stor makt, og jeg trodde på min mor i så mange år. Jeg trodde blindt på hennes erfaringer med menn, så mye at jeg ikke kunne se min egen far.

B: Ja, det er noe drastisk som endrer seg i forholdet til foreldrene når man er voksen. Nå ser jeg hvor sterk påvirkning min mor har hatt, og det er litt sårt. Med min far har jeg oppdaget at vi kan ha interessante intellektuelle samtaler, - det er utrolig kjekt.

A: Jeg har hatet min far i lange perioder. Mye på grunn av det min mor fortalte meg om ham.

C: Min mor følger det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Jeg er oppvokst i Norge med foreldre fra en helt annen kultur og opplever et voldsomt kulturkrasj. Jeg vet mange ganger ikke hvem jeg skal snu meg til ...

D: Hva er den største konflikten for deg?

C: Min mor driver med en enorm forskjellsbehandling mellom meg og min bror. Om han går ut med forskjellige kvinner annenhver kveld så blir han uansett rost av min mor. De bare sukker på en omsorgsfull måte og ler.

B: Men kan ikke du gå ut og treffe gutter eller venner?

C: Nei, jeg kan ikke gjøre det. Jeg skal bare ha én mann i hele mitt liv blir jeg forklart. Derfor trenger jeg ikke å gå på den festen ... jeg skal heller være hjemme og hjelpe mamma på kjøkkenet. «Du er ikke født for å være en mann, du er født for å være en kvinne».

A: Det er jo din mor som har oppdratt din bror. Det er hun som undertrykker deg, og sønnen hennes lærer at det er sånn det skal være. En ny generasjon med destruktivt kvinnesyn ...

D: I mitt hjemland tenker kvinnene at menn er som babyer – helt sant ... kvinnene trenger noen som må «skjerpe seg». Om kvinnene blir altfor sjefete blir mennene selvfølgelig lei.

C: I Norge er menn veldig flinke til å hjelpe kvinnen, og til å følge opp barna sine. Fedrene fra vår kultur oppmuntrer ikke barna sine til å bli flinke til noe. De er veldig usosiale med sine barn og gir dem ikke selvtillit. De gir deg heller dårlig selvtillit. Og så må ungene bli lege, advokat eller ingeniør!

D: Vi er oppdratt til at kvinner skal være sterke og tålmodige, mens dere er oppdratt til at jentene skal være frie, men å jobbe.

B: Jeg er ikke enig i at norske menn er så fantastiske. Jeg har levd sammen med og forlatt flere norske menn som var tilsynelatende gode menn og fedre. «Åh, Lars er så flink til å lage mat. Åh, Trond er så flink til å leke med ungene!» Men det var jo alltid jeg som gjorde hoveddelen – 90% av middagene var det jeg som lagde. De middagene var det ingen som kommenterte.

D: Men allikevel er dere heldige! Heldigere enn oss i hvert fall. I mitt land er mennene sjefete! Du må vaske klær ... du må passe på barna...du må lage mat ... du må vaske huset ... mens de bare sitter der. Jeg er sulten ... er du ferdig med maten? ... Min eldste sønn pleier å si at det er greit at jeg får meg en ny kjæreste, men ikke én mer fra hjemlandet mitt.

C: Jeg tror at innvandrermenn er sånn mot kvinnene fordi de har lært at kvinnene skal tåle så mye, og være så sterke. Dermed utnytter de oss på en måte. Alle vet jo innerst inne at kvinnen ikke har mer tålmodighet og styrke enn menn ...

B: Ja, jeg var så tålmodig og sterk i mitt ekteskap, at jeg ble alvorlig syk. Jeg forsøkte medisiner og alt. Jeg ville dø så syk var jeg. Etter hvert merket jeg at hver gang jeg kom hjem til min mann så ble jeg verre. Etter vi hadde gått fra hverandre skjønte jeg det. Jeg fikk utslett hver gang jeg hadde snakket med han i telefonen!

A: Men tilbake til det dere forteller om menn fra deres kultur. Stemmer det at mange afrikanske kvinner skiller seg etter at de kommer til Norge?

C: Ja, det stemmer.

A: Vi hører det litt her som at det ikke er en populær løsning. «Så kommer de hit til landet og skiller seg ... så drar de nytte av våre økonomiske goder ...»

D: Men hva forventer man da egentlig? I Afrika har mannen ansvar for kvinnen, og gir henne mat, penger og hus. Vi er som slaver og de slår. Når kvinnene kommer til Norge så ser de at her kan de få økonomisk frihet. Hvorfor skal de da tolerere den behandlingen de får fra sine menn?

B: Hva er din egen situasjon?

D: I Norge har jeg alle rettigheter og tolererer ikke lengre forskjellsbehandlingen. Systemet her støtter faktisk en kvinne til å klare seg selv.

Soup and story

Side-alternativer