Personlige verktøy
Du er her: Forside Kunstjournalen B-post 2015 Trond Hugo Haugen: Graffiti og street art i Norge 2000-2014 – en kommentar til tall og figurer

Trond Hugo Haugen: Graffiti og street art i Norge 2000-2014 – en kommentar til tall og figurer

I dag finnes det festivaler for street art, hoteller bestiller graffiti til resepsjonen og tettsteder jubler over å få et sjablongverk i sentrum.(1) I denne teksten reflekterer jeg rundt utviklingen sett gjennom tildelinger fra Norsk kulturråd, KORO og Fritt Ord.

Figur 1ny

FIG. 1: Et utvalg av sentrale større hendelser knyttet til street art / graffiti i Norge 2000-2014 organisert av statlige institusjoner, allerede etablerte aktører på kunstfeltet eller knyttet til den store offentlighet og begrepet kunst i offentlig rom. Aktivitet som har bidratt til å etablere en allmenn positiv holdning til graffiti og street art som kunst i offentlig rom.

Graffiti og street art

Da den såkalte spraykunstgraffitien oppstod på 1960-tallet og contemporary street art / post-graffiti fant sin form i løpet av 1990-tallet, begge fra nå omtalt som graffiti og street art, var de ikke-kommersielle, ikke-institusjonaliserte og uautoriserte uttrykk. Lenge var dette uønsket aktivitet i randsonen av det offentlige rom. I dag er situasjonen annerledes.

Street art, og da særlig store veggarbeider (contemporary muralism), som regel utført med maling, sjablongverk og paste-up, er nå innlemmet i kategorien kunst i det offentlige rom, mens resten av mangfoldet får marginalt med oppmerksomhet. Graffiti blir fortsatt knyttet til ungdom, hærverk og ulovlighet, samtidig som vi har sett en økende grad av aksept innenfor byutvikling og som dekor.2 I tillegg har graffitimalerne entret kunstens visningsrom, særlig i to- eller flerspann med billedkunstnere.

Begge uttrykksmåter har sine dedikerte utøvere, sin historie, sine sosiale koder og sine hierarkier.3 Selv om de har en felles tilknytning til «gata», både som sted og ideologi, er ikke graffiti det samme som street art, eller omvendt. Graffiti er strengt definert, mens street art i utgangspunktet er vid åpen for alle typer kunstnerisk intervensjon som skjer på, i og rundt gata. Street art hører ikke utelukkende til i byrommet, men kan skje hvor som helst: på bygda, internett eller også i galleriet så lenge det er en sosial forbindelse til street art-miljøet. I denne teksten ser jeg på tre figurer satt sammen av informasjon fra Norsk kulturråd, KORO og Fritt Ord4, med innspill fra respekterte størrelser i begge miljø.5 Tallmaterialet danner et bilde – eller en del av et bilde siden det bare er mulig å søke på søknadens tittel og avsender hos Kulturrådet og Fritt Ord – av den norske utviklingen fra 1980- og 90-tallets lovløshet til dagens stadig mer konforme ramme. Det betyr at det helt sikkert er arrangementer med annen ordlyd, men samme intensjon, som ikke er med.

Vårt startpunkt

Historie skapes ved at noen gjør en innsats før andre, først og fremst utenfor våre landegrenser, som denne svært korte historielinjen illustrerer: Taki 183 - Blek - Banksy6, men også i Norge. Her starter de tre figurene med år 2000. Da vedtok Oslo kommune en handlingsplan for å gjøre byen tagg- og graffitifri, omtalt som nulltoleransepolitikk. Samme år besøkte britiske Banksy Bergen. Begge hendelsene er i ettertid tilskrevet betydning. Den første representerer en holdning som kastet ved på et allerede opptent graffiti-bål, mens besøket i Bergen blir omtalt som starten7 på norsk street art. Søk etter tildelinger til graffiti eller street art fra Norsk kulturråd eller Fritt Ord forut for år 2000 gir ingen treff. Året representerer også en ny tid, et nytt årtusen, og kanskje med det også nye holdninger til nettopp graffiti og street art. Grunnlegger av street art-festivalen Nuart8 i Stavanger, Martyn Reed, er et eksempel:

The activist aspect of the movement has been part of my culture and practice since the early 90’s but it wasn’t until a post graduate trip to London’s Cargo club in Shoreditch in 2000 that it really hit home. I was promoting a Norwegian club night and came face to face with a Banksy exhibition in the same venue. The humour, the street, the activism, the art. I was hooked instantly.9

Aktivitet 2010-2012

Kulturrådet, Fritt Ord og KORO er alle institusjoner som finansierer kunst i offentlige rom, og dermed autoriserer nye begreper gjennom sin definisjonsmakt. Det er her viktig å merke seg at tildelinger fra Kulturrådet og KORO har ulike fremgangsmåter. Hos Kulturrådet er det Rådet som formelt tildeler etter anbefaling fra et fagutvalg som igjen får sine saker forberedt av saksbehandler. Hos Fritt Ord er prosessen lik, men redusert til to ledd: Saksbehandlere i administrasjonen forbereder og skriver innstillinger, hvorpå stiftelsens styre diskuterer sakene og tar den formelle beslutningen i samtlige søknadssaker. Hos KORO praktiseres to ulike ordninger. Mens URO og Innkjøpsordningen til leiebygg har fagutvalg, har alle statlige byggeprosjekt et kunstutvalg under faglig ledelse. I kunstutvalget deltar også ikke-kunstfaglige personer som brukerrepresentant og byggherre. Selv om et kunstfaglig flertall er sikret av kunstkonsulent og arkitekt, er dette likevel et landskap av kompromiss hvor konsensus søkes.

I 2010 åpnet Halden fengsel med et kunstbudsjett på 6,1 millioner kroner. Av 12 kunstnere finner vi street art-kunstneren Dolk med tre sjablongarbeider. Dette var det første KORO-prosjektet med denne type verk innenfor en statlig ordning og er en milepæl både innenfor street art og kunst i offentlige rom. Selv om betegnelsen street art var ny i den sammenhengen, var rammene trygge og teknikken velkjent. Veggarbeider på fengselsmurer er en gjenganger hos KORO. Kunstprosjektet til Dolk er omdiskutert og omtales i en annen tekst i samme nummer av B-post. Det kan for eksempel stilles spørsmål ved det faktum at noen blir tvunget til å se den samme sjablongen hver dag, gitt at kjernen til street art ligger i det uannonserte. Eller som Reed poengterer: «It’s the difference between reading a book and listening to a book, buying an album and going to a concert. Same but different. I don’t think there has to be a dichotomy here.»10

I 2012 ble «Komafest»11 i Vardø gjennomført, initiert og kuratert av Pøbel, produsert av Nordnorsk kunstnersenter og støttet av URO med en tildeling i 2011 på 410 000 kroner. Arrangementet fikk samme år 100 000 kroner fra Kulturrådet under navnet «Street art i Vardø» og i 2012 75 000 kroner fra Fritt Ord. To statlige virksomheter er altså tungt inne med midler sammen med en privat stiftelse, i tillegg til at en etablert kunstinstitusjon er vertskap.

Disse to hendelsene, et statlig kunstprosjekt i 2010 og et bredt støttet utøverinitiert kunstprosjekt i 2012, viser tydelig at street art, og da spesielt veggarbeider og sjablongverk, har forlatt sitt ikke-institusjonelle rom og sitt uautoriserte uttrykk. Street art er ikke lengre i randsonen av det offentlige rom, det er blitt transformert til kunst i offentlige rom.

Figur 2

FIG. 2: Antall tildelinger og avslag fra Norsk kulturråd og Fritt Ord etter søkeord street art, gatekunst, graffiti, grafitti (sic) samt relevante prosjekter med søkerord urban. Tall fra 2014 er per. 13. oktober 2014.

Noen tildelinger fra Norsk kulturråd og Fritt Ord frem mot 2011

De første tildelingene til graffitirelatert aktivitet fra Kulturrådet, i henholdsvis 2001, 2004 og 2005, er knyttet til ungdomstiltak og ikke autonome kunstprosjekter. Tildelingen til festivalen Nuart i 2006 blir den første12 tildelingen fra Kulturrådet til et eksplisitt street art-arrangement i det offentlige rom. Samme år tildeler Fritt Ord midler til en bok om graffitiveggen på Hausmania i Oslo med tittel Graphomania Blackbook, men det er usikkert om tiltaket ble gjennomført. Fritt Ord selv har ingen opplysninger om at den faktisk ble gitt ut.

I 2007 finner vi en tildeling til «Park Art 2007»13 i Bodø. Her ble ordet graffiti brukt i en oppramsing av teknikker sammen med maleri og video, men de profilerte deltakerne er kun kunstnere utenfor graffiti og street art-miljøet. En slik oppramsing går igjen blant flere søkere. Det kan synes som om de låner begrepene graffiti og street art uten å kjenne til at de betegner mer enn teknikk alene.

I 2008 finner vi den første tildelingen fra Norsk kulturråd utenom Nuart der både graffiti og street art blir brukt i tittel og der vi faktisk kan snakke om aktører14 fra feltet selv. Dette skjer som del av en større festival med fokus på integrering: «Graffiti og Street Art prosjekt – kommunikasjon på tvers av grenser – Ramadanfestivalen Stavanger.» En annen tildeling i 2009 fra Kulturrådet er også knyttet til Stavanger, men her er aktiviteten del av graffitimiljøet selv når hiphop-festivalen Xplosif inviterer til graffiti-workshop. Tildelingen er behandlet av Flerfaglig seksjon, som kan leses som at dette først og fremst handler om musikk og ungdom, ikke nødvendigvis billedkunst. Det samme kan sies om Ramadanfestivalen: Fokuset var på integrering og kommunikasjon, kunsten var sekundær. Kan vi likevel tolke dette som at graffiti og street art var mer offentlig akseptert i Stavanger enn andre byer på grunn av Nuart? Et blikk til Bergen avkrefter dette. Der gjør politikerne allerede i 2004 et vedtak om at byen skal få sin egen handlingsplan for graffiti og street art som ytringsform.

I 2009 søker en så tradisjonelt forankra festival som Trebåtfestivalen i Risør om midler til gatekunst for barn, der programmet riktignok viser seg å være mest gatesirkus. Det interessante med denne søknaden er at søker anser det som formålstjenlig å bruke ord som street art og gatekunst i en søknad om offentlige midler, og at prosjektet i likhet med Ramadanfestivalen får tildeling selv om de ikke er autonome kunstprosjekter. Hensikten var også her en annen: å skape aktivitet for barn og ungdom.

Den tredje tildelingen i 2009 fra Kulturrådet skiller seg positivt ut. Her gis midler til boken Oslo Graffiti 1984-2008 ved Kim André Hagen. Bokutgivelsen dokumenterer uautorisert aktivitet i tidsrommet 1984 til 2008: graffiti på vegger og tog. Det er første gang en tildeling fra Kulturrådet går til en aktiv utøver, og ikke til et produsent- eller arrangørledd. Her bruker Kulturrådet sin definisjonsmakt til å definere den uautoriserte aktiviteten som, om ikke kunst, så i alle fall kultur – og ikke vandalisme på offentlig eiendom.

I 2010 får et rendyrket graffitiprosjekt midler fra Kulturrådet, «Sprayboks Gatekunstfestival» i Kristiansand. Den gang et nokså idealistisk og uorganisert arrangement som senere utvikles til Sprayboks Kunsthall og som i dag skriver på sprayboks.no: «I dag leverer vi kunst til næringslivet, det private markedet og den kommunale sektor.»15 Kundelisten spenner fra hotellkjeden Comfort til Coca Cola, frikirker og barnehager. Samme år får Kulturbyrået Mesén tilskudd av Kulturrådet til et prosjekt med søknadstittel Hva gjør du her? Gatekunst. Prosjektet tar utgangspunkt i møter mellom barn og ungdom i Groruddalen og etablerte kunstnere. Igjen, prosjektet er mer relatert til stedet Groruddalen enn til gatekunst som kunstsjanger. Prosjektet ble senere til Hva gjør vi her?16

2010 er også året hvor visningsrommet Dortmund Bodega17 i Oslo får flerårig støtte fra Kulturrådet 2010-2012 med til sammen 1,2 mill. kr. Galleriet ble utad representert av en kunstner, Leander Djønne, som gav virksomheten legitimitet på kunstfeltet og dermed også ovenfor tilskuddsgivere18. Fra 2009 var dette et viktig sted som med flere utstillinger særlig gav graffitimalere et fast tilholdssted innenfor kunstscenen. Stedet bidro dermed til å gi gatas lovløshet et gallerirom.

Nuart får i 2010 midler fra både Kulturrådet og Fritt Ord til utgivelsen av boken Eloquent Vandals19, utgitt året etter, som dokumenterer Nuarts historie. En liknende tildeling finner vi i 2012 når Kulturrådet gir støtte til boken Street Art Norway 2 fra Kontur forlag. Tar vi med nevnte utgivelse Oslo Graffiti 1984-2008 ser vi altså at Kulturrådet har støttet flere søknader som ser feltet i bakspeilet.

Alt dette leder opp til 2011 når søknaden om Street Art i Vardø blir det første20 autonome kunstprosjektet som får tildeling fra Kulturrådet utenom den årlige festivalstøtten til Nuart.

Nuart

Å se nærmere på Nuart gir et godt bilde over utviklingen av street art i Norge fra 2000 til 2014. Festivalen har vært ledende i å etablere street art som sjanger i Norge: Veggarbeider har blitt utført på hus og fasader siden starten i 2005, men også ekspandert til fyr i 2011, kontrolltårn i 2013 og maling på en supply-båt i år. Samtidig har sjangeren beveget seg fra mørket i Østre bydel i Stavanger til godt belyste stuevegger i Vestre bydel gjennom festival, utstilling og galleri. Finansieringen fra Norsk kulturråd har steget fra 100 000 kroner i 2006 til 500 000 kroner i 2014, mens Stavanger kommune i samme periode gav totalt 2,1 millioner kroner. Nuart har fått mye positiv omtale, men det rettes også spørsmål rundt valg av kunstnere21 – at ikke alle har den nødvendige posisjon eller ferdighet som må forventes av en internasjonal festival.

Festivalsjef Martyn Reed22 har også bidratt til å institusjonalisere street art gjennom sitt privateide galleri Reed Projects som åpnet i 2012. Av de 22 navn som Reed Projects oppgir at de arbeider med på sin nettside, har 10 deltatt på Nuart med samlet 20 festivalbesøk.23 Reed arrangerte også to utstillinger24 med Nuart-kunstnere forut for etableringen av galleriet. Det er selvfølgelig fordelaktig for Reed Projects med mye mediedekning, både nasjonalt og internasjonalt, av Nuart, samt at arbeider formidles videre av besøkende til festivalen via sosiale medier og nettsider. Dette reiser et legitimt spørsmål om bukker og havresekker, siden det ikke er noen formell binding mellom Nuart og Reed Projects.

Billedkunsten generelt har alltid vært en del av en bys økonomiske institusjoner, både kirker, museer og de kommersielle; så hva er egentlig den strukturelle forskjellen her? Svaret kan være at street art mister sin troverdighet når den går fra anti- til pro-. Men svaret kan også være at reproduksjon

og mangfoldiggjøring av et street art-motiv er en naturlig utvikling fra et demokratisk utgangspunkt: kunst for alle, enten det er silketrykk i salg eller bilder på nett.

Neste år kan Nuart markere sitt tiårsjubileum25 som rendyrket street art-festival. Reed beskriver veien videre slik:

We established to reflect rather than try and define what’s happening in our culture. This made sense when events such as ours were few and far between. However, city council street art festivals are increasing exponentially and certain aspects of the culture are becoming dominant: The pretty large scale murals on the end of buildings. Administrations and bureaucracies are being put in place to run these events with salaried individuals «curating» for tourists. The way forward for Nuart would now seem to include contesting as well as keeping an edge on these developments. The Nuart Plus series of events is fast becoming the world’s leading academic and industry event dedicated to this culture, this is something I’d like to see develop and progress in the coming years.26

Urban samtidskunst

Slik graffiti og street art trives i randsonen av det offentlige rom, finnes det også betydningsfull organisert aktivitet i randsonen av tildelingene fra Kulturrådet og Fritt Ord. Et eksempel er foreningen Urban Samtidskunst27 i Oslo, opprettet i 2012 med formål å fremme utendørs veggmalerier. Deres første kuraterte veggarbeid, The Treasure Hunter av Inti, var et innlegg i debatten om tilstanden i bydelen Tøyen. Dermed tok de et steg tilbake og relanserte veggarbeidet som aktivisme og del av et større offentlig rom. Ut fra Oslos bakgårder har Urban Samtidskunst senere gjennomført prosjekter i Moss, på Eidsvoll og neste år på Ørlandet.

En festival er avhenging av at både publikum og tildelinger finner frem, og annonserer dermed arbeidene gjennom media og program. En løsere organisering gir større mulighet for uannonserte verk, som plutselig og overraskende dukker opp i bybildet. En av stifterne, Viktor Gjengaar, skriver i en e-post: «Vi aksepterer den flyktige naturen til utekunst og bytter den mot litt mer kunstnerisk frihet. Her finner vi en motivasjon i å bidra til en demokratisering av byrommet og en redistribusjon av det offentlige rom.» 28 De ønsker ikke å bli en stedbundet festival, og finansierer stort sett sine prosjekter selv. Aktiviteten kan leses som en reaksjon mot en eventbasert og salgsfokusert utvikling. Og når kunstnerne har tatt sine bilder for å poste de på nettet, kan verkene males over av andre: «Når en av våre veggmalere oppfører et maleri så kan det mer ses på som et utkast til offentlig kunst, det blir opp til publikum å bedømme om det blir street art eller offentlig kunst.»29

Likevel blir det uannonserte på mange måter et paradoks når all graffiti og street art, være seg lovlig eller ikke, umiddelbart blir dokumentert og publisert på blogg og nettsider, senere gjerne prints og bøker. Det er som i kunstverden ellers: Man vil gjerne synes.

Figur 3

Gi faen i det etablerte og autoritære

På tross av den høye aktiviteten og populariteten til graffiti og street art får vi altså få treff hos Kulturrådet og Fritt Ord. Og foreløpig er også få verk produsert etter oppdrag gitt av KORO. Det kan virke som toppen 2010-2012 er på vei til å avta. Samtidig registrerer vi at det males vegger som aldri før, stadig flere prints legges ut for salg og bildebanken på internett øker hvert minutt. Hvorfor finner så få søknader da veien til den statlige pengebingen?

En opplagt grunn er feltets antiautoritære tradisjon og DIY-holdning. En annen er kommersialiseringen; aktører kan i dag gå direkte fra gata til galleriet. Likevel, det gjelder de få, og det kan virke som det kun er størrelser som Dolk og Pøbel som får offentlig støtte til prosjekter. En situasjon som ikke er ulik i kulturfeltet for øvrig. Samtidig er det ikke noe poeng i å bruke tid på å lage store prosjekter for å søke midler når alt man trenger er en vegg og en sprayboks. Styrken til graffiti og street art er nettopp friheten til å gjøre hva man vil, og at denne friheten allerede er en del av uttrykket: gi faen i det etablerte og autoritære.

Det er uansett verdt å stille spørsmål som: Når får vi det første rene graffitiverket, altså ikke veggarbeider eller sjablongverk, som et KORO-prosjekt i et statlig bygg? Og når kommer den store utstillingen på Nasjonalmuseet viet graffiti? Eller den kulturhistoriske utstillingen som rekonstruerer tidligere piecer og tags, for eksempel av billedkunstnere som i dag er etablerte?

Og når ideologien fra gata er fullt ut sosialt akseptert, har fått sine politiske handlingsplaner og plass på museum, har da graffiti og street art utspilt sin rolle? Eller får den med en ny generasjon en ny (digital) form? For veggen som ytringsplass, være seg fysisk eller virtuell, vil alltid bestå, lovlig eller ei – og gata har jo alltid reagert mot den private eiendomsretten i offentlige rom. Kanskje det er med det offentlige rom slik det er med den etablerte og konservative kunstscenen: De er avhengig av sine inntrengere for å hevde egen posisjon.

«At noen har valgt å skape merkenavn og leve av sine sjablongmalerier tar ikke vekk den gleden andre oppnår ved å etterlate seg et kunstverk i bybildet.»30

--

1 Nylige eksempler: Utsira (www.motveggen.com/blogg/street-art-p-utsira92014), Sandvika (www.nrk.no/ostlandssendingen/graffitigalleri-i-sandvika-sentrum-1.11941314) og Bykle (www.nrk.no/sorlandet/vil-ikke-fjerne-pobelkunst-1.12030074).

2 Et omstritt eksempel er utstillingsdesignet til utstillingen Kunsthåndverk 2014 på KODE, Bergen. 

3 For en mer dyptgående lesning anbefales boken The Street Art World av Peter Bengtsen, Almendros de Granada Press 2014.

4 Informasjonen har helt klart begrensninger. Både hos Kulturrådet og hos private Fritt Ord er kun prosjektets tittel søkbar, alt annet krever at hver enkelt prosjektsøknad leses. Det betyr at det er aktivitet som har fått støtte uten å ha søkeordene i tittelen. Se ytterligere informasjon knyttet til hver figur. 

5 Martyn Reed, Viktor Gjengaar, Ridder samt ansatte i Kulturrådet, Fritt Ord og KORO.

6 The Street Art World, side 61: «Taki 183 – the first who made the news, Blek – brought stencil art to Europe, Banksy – the market bubble». 

7 Street art er en stor samlesekk av kunstnerisk uttrykk, det blir lite nyansert å gi dette besøket æren for hele feltet. Men for sjablongverk og medieomtalen kan besøket tillegges viktighet.

8 Nuart, nuartfestival.no. En årlig internasjonal kunstfestival i Stavanger, etablert i 2001, men som først fra 2005 fokuserte eksklusivt på street art. 

9 E-post 19. oktober 2014. 10E-post 19. oktober 2014.

11 Pressemelding fra KORO 6. juli 2012: «12 av verdens ledende street-art-kunstnere skal forvandle forfallne bygninger om til flotte kunstverk. De døde og forlatte husene skal vekkes til live, derav navnet KOMAFEST. Lørdag 21. juli klokka 18.00 inviteres alle til utstillingsåpning med thrashmetal, opera og mannskor på Service-moloen. Deretter blir det gatefest og byvandring hvor kunstnerne og verkene presenteres av Tristan Manco.»

12 Kulturrådet støttet Nuart fra oppstart 2001, men kunne ikke innvilge søknad for 2005 fordi Kulturrådet på den tiden ikke støttet mer enn tre år sammenhengende. Derfor ble første tildeling til «nye» Nuart gitt et år senere, i 2006, og etter dette årlig til dags dato. 

13 Kunstarrangementet er tilknyttet musikkarrangementet Parkfestivalen, stiftet i 2006.

14 Utøvere: Kim Stokke, Thomas Stønjum, Shwan Dler Qaradaki. 

15 sprayboks.no, 22. oktober 2014.

16 http://www.mesen.no/prosjekter/hva-gjor-vi-her. 

17 http://cargocollective.com/dortmundbodega.

18 Dortmund Bodega ble drevet av Leander Djønne, Sjur Kolstad, Lars Erik Ones og initiativstaker Lars Christian Sigmarr Steffens, samt gode hjelpere som Ridder og Snorre Hvamen. 

19 Kontur forlag, 2011, http://www.konturforlag.no.

20 Gitt at det ikke er tildelinger som ikke er søkbare, og at vi med autonome kunstprosjekt mener kunstprosjekter som er selvstendig engangshendelse og ikke en festival. Komafest dukker trolig opp igjen i 2015, men ved tildelingen i 2011 var ikke dette klart. Se fotnote 4. 

21 Bloggen Vandalog 9. oktober 2014, https://blog.vandalog.com/2014/10/ the-two-sides-of-nuart/#more-41810.

22 Reed er også mannen bak musikkfestivalen Numusic (numusic. no), etablert i 2000, også den betydelig støttet av Kulturrådet. Reed er utdannet kunstner og opprinnelig fra UK. 

23 Ser vi gjennom listen over deltakere som er tilgjengelig på nuart.no (oktober 2014) finner vi totalt 87 utøvere fra 2006-2014. Av disse har 21 vært i Stavanger mer enn en gang. Topplisten ser slik ut: Blu (IT) 6, Evol (DE) 4 og på delt tredjeplass med tre besøk: Deface (UK), Dolk (NO), Eine (UK), Graffiti Researche Lab (US), Herakut (DE), M-City (PO), Nick Walker (UK), Pøbel (NO) og Vhils (PO). Av de 11 står tre oppført på oversikten over artister som Reed Projects har arbeidet med på reedprojects.no (oktober 2014). Ytterligere syv har deltatt på Nuart, med en knapp overvekt av to ganger. Også på de to utstillingene forut for etablering av galleriet deltar Nuart-kunstnere.

24 LOWLIFE, Stavanger kunstforening 2010. OUTSIDE IN, Skur 2 (Stavanger), 2011. 

25 Nuart markerte ti år i 2010, ettersom første Nuart ble arrangert i 2001. Men siden de første utgavene var konvensjonelle samtidskunstfestivaler blir det mer riktig å telle fra 2005-utgaven.

26 E-post 19. oktober 2014. 

27 Styret består av vennegjengen Christoffer Næss, Magnus Høyem, Christopher Diaz Linnerud og Viktor Gjengaar. Se for eksempel: http:// www.osloby.no/oslove/Han-vil-gjore-byen-til-et-galleri-7748900.html.

28 E-post 18. september 2014. 

29 E-post 18. september 2014.

30 Viktor Gjengaar, utendørskurator, Urban Samtidskunst. Sitat fra e-post 23. oktober 2014.

Side-alternativer