Mellom furutrærne på odden sitter og står en gruppe mennesker i lyttende konsentrasjon. Rundt oss lyser trelekter opp mellom stammene. Lektene danner figurer med lange linjer koblet sammen i bevegelige ledd. Den ene enden er stramt bundet til trestammene med pakkereimer, den andre festet til en sirkel av benker – det kan se ut som en kuriøs parodi på S/M lek. Det ser også ut som om leken gikk over styr. Deler av kunstverket ligger spredt mellom trærne som de sørgelige restene etter en fest som tok av i feil retning. Men, vi er på festival. Hva kan man vente seg, ute i et løssluppent offentlig tilgjengelig rom?
Det er likevel mye informasjon tilbake i disse delvis ramponerte figurene. Kunstneren, Anders Dahl Monsen, har sett på statistikk. Linjene danner fortellinger om tall og harde fakta, innsamlet og systematisert. Han forteller at kunstverket baserer seg på et nettverk av infiserte aksjekurser, et resultat av at musikkindustriens store aktører monopoliserer nesten all aktivitet på det internasjonale festivalmarkedet. Kontrasten mellom musikk som uttrykk og opplevelse, og musikk som industri er enorm, noe som forsterkes når lønnsomheten i platemarkedet faller. Derfor er live-markedet et sted der musikkindustrien sikrer seg stadig tyngre kontroll. At kunstverket ikke overlevde den første natta på festival, er med andre ord ikke den største bekymringen for Monsen.
Kunstprogrammet på Hovefestivalen kurateres av Kari Skippervold. «Vi ønsket tidlig å redefinere festivalkunst», sier hun, «men i starten var festivalkunst et fy-ord, de færreste ville snakke med meg». Festivalkunst er heller ikke lett å definere; begrepet rommer nesten hva som helst som kan vises parallelt med en hvilken som helst festival, både som fullstendig separate prosjekt og som fullintegrerte hendelser innenfor festivalens hovedplattform. Det finnes noen ubehagelige historiske referanser til begrepet festivalkunst, der estetisering av urbane rom for folkemasser med bannere, lys og slagord har tung politisk slagside. Kunsten bør med andre ord trø med lette føtter i akkurat dette feltet. På Hove unngås mye av denne problematikken gjennom å holde kunst og scenografi atskilt. Selv om verket til Anders Dahl Monsen befinner seg i skogen mellom ulike scener, kan det ikke mistolkes som del av den stemningsskapende scenografien. Heller ikke som en estetisering av det sosiale landskapet. Å velge bunkere for å vise kunst, kan kanskje oppfattes som et hint til den storslagne festivalkunstens noe brunflekkete fortid, men her er det i hovedsak en praktisk avgjørelse. Riktignok var bunkerne en del av forsvarsverket til den tyske okkupasjonen, men, de har virkelig en fin størrelse for separatutstillinger. Kari er en nærværende kurator; hun hevder selv at hun er forelska i kunstnerskapene. Som ansvarlig har hun kjempet for at kunsten skal ha best mulig arbeidsforhold. Kunstnerne tilbys dermed produksjonsteam på samme nivå som musikerne; de melder inn hva de trenger og det legges inn i produksjonsplanen. Stram tidsplan krever stram logistikk. Når kunstnerne kommer skal de ikke tenke på annet enn å lage utstilling. Hun utdyper:
Det er egentlig veldig enkelt. Skal vi få den beste utstillingen, må det være tilrettelagt. Det viktigste grepet jeg gjør, er å bruke tid med kunstnerne. Vi snakker sammen. De kommer på befaring. Vi finner ut hvor de skal være, noe som er helt avgjørende for hva de kan gjøre. Kunsten skal ikke tilpasses den målgruppa som kommer på Hovefestivalen, vi tenker først og fremst kunstnerskap, kunstverk og selve situasjonen. Vi er opptatt av at dette skal ha like høy kvalitet som musikken, og jeg tror publikum stoler på at vi tar gode valg1
Under disco-kula i skogen. Alle foto: Sissel Lillebostad
Mange av kunstnerne berømmer denne siden av Hove; de mottar betydelig bidrag og hjelp fra produksjonsapparatet, de får mat i felleskantina og alle mottar honorar. Kunstnerne tilbringer ofte hele uka på festivalen. De monterer selv og i samarbeid med teknikere. Performative verk er del av programmet, og det arrangeres daglige kunstnersamtaler. Samtalene er direkte møter med publikum der avstanden blir kort mellom spørsmål og svar. Denne nærheten legger terskelen lavt for å komme tett på kunstneriske prosesser. I tillegg er det ved hver bunker en vert/inne som gir deg informasjon og synspunkt om du spør. Alle formidlerne jeg snakket med var studenter ved kunsthøgskoler, og de møter dermed interesserte med egen lidenskap for kunst. Publikum er i hovedtrekk unge, et sted mellom 16 og så vidt bikket 20, de er entusiastiske medlemmer av et 5-dagerssamfunn av glade mennesker, ivrig opptatt av hverandre, musikken og opplevelsene, tett knuffende mot hverandre foran scenekanten og mer tilbakelent på kanten av amfiet. Ungdommene får tidvis også behov for noe annet: «De blir slitne, vi må gi de muligheter for litt ro, av og til er det deilig å trekke seg unna, gå på kino eller dukke inn i en bunker, med mulighet for å være aleine og ha én opplevelse om gangen». I samtalen med Kari møter jeg mange begrep som slekter på omtanke, et ord hun hevder kom veldig tidlig på blokka. Men, tilføyer hun, det er ikke bare et ord, det er ei holdning:
Hove er på mange måter en modell, her har vi muligheten til å forme en ideell verden. Det er litt av magien med å lage en boble, en landsby, og det ble tidlig vedtatt at kunsten skal være en del av dette samfunnet. Kunsten har egenskaper ingen andre har. Jeg opplever gang på gang å få i gang samtaler som ikke hadde oppstått uten kunsten. For oss er det utenkelig å lage et midlertidig samfunn uten kunst. Felles for kunsten, også musikken, er viljen til å utlevere seg. Man skal kunne spille ut hele seg.
På festivalområdet spilles det da også ut mange varianter av «hele-seg». Det er virkelig et frislipp av indre gorillaer og fortrengte barbiedokker blant grønne kosebamser og lekne sommerbarn.
Fellesskap lyttende til Anders Dahl Monsen.
På Hove kan man uforvarende stumpe inn i løse sammenslutninger som man fritt kan bli medlem av: De som gir seg hen til yogainstruktørens milde instrukser, eller en gruppe som danser under det blinkende lyset fra discokulen mellom trærne; eventuelt kan man kaste seg inn foran scenen, mellom blodfansen i moshpitten2 og gi seg over til én stor, bølgende kropp. Festivalen rommer også dypt alvor. En dag sitter et helt seminar i skogen under discokulen og snakker sammen – i form av en dannet paneldebatt – om miljøvern. Miljøvernministeren Tine Sundtoft er en deltagerne. Dette publikummet har et alderssnitt på 40.
Hove har en uttalt ambisjon om å etablere en landsby med folk som vil deg vel, i løpet av uka det hele står på. En av metodene er klemmepatruljer: grupper med mennesker som har som oppgave å gi klemmer. Jeg møtte ingen patruljer, men jeg er ganske sikker på at om jeg hadde vært 18 og hatt en livlig natt, hadde en varm klem vært deilig medisin. Men det er også et sted med regler, regler vi aksepterer når adgangsbåndet festes rundt håndleddet. En av reglene er at konsertområdet stenger om natten. En annen er at det ikke er tillatt å drikke medbrakt alkohol. Armbåndene regulerer også hvilke soner vi kan bevege oss i. Disse sonenes innbyrdes plassering og veiene som går mellom dem, kan kanskje sees som et uttrykk for rasjonaliteten som styrer dette spesifikke semi-offentlige rommet. Når en festival skal avvikles kan ikke maskineriet, som arbeider under stort press, tillate seg å blande produksjon med konsum. Som publikum er jeg konsument og skal oppholde meg på framsiden av scenen. I boligkvarterene er jeg derimot en slags borger, en deltager på likt nivå med alle andre, der opphopningen av rask og slant er fordelt vidunderlig demokratisk.
Benedikte Clemetsen
Boligkvarterene, altså teltleirene, er plassert på utsiden av konsertområdet. Beboerne lever tett i tett, en tynn teltduk og knapt nok det, skiller ditt liv fra naboens. Mellom de små nylonhusene spilles hele det sosiale vokabularet seg ut. I forbifarten kan det framstå som noe kaotisk, særlig når festivalen nærmer seg slutten. Mangelen på privatliv, eller som beskrevet i mer positive vendinger: den kollektive opplevelsen, er sterkt knyttet til det-å-være-på-festival. Alle festivaler er midlertidige, de er formet av ritualer preget av intense møter og erfaringer, overskridelser med derpå følgende utmattelse, øyeblikk av sterke historier og fellesskapsfølelse. Musikkfestivaler er kortvarige samfunn i spenn mellom uttalte kommersielle interesser og behovet vi har for å suges opp i en felles bankende, rytmisk kropp. Festivalen avføder samtidig en liten sorg, det tar slutt – og en lettelse, av samme grunn. Hvem holder ut denne intensiteten utover en uke eller to? Men, intensiteten skaper også et fellesskap som overskrider dette stedet, denne uken. Det er en delt erfaring, men jeg mistenker at den må deles for å gjelde (regnet, gjørmen, nachspielet, teltet som kollapset, synet av ei stigende sol drøsende med den siste ølen på deling).
Som samfunn betraktet er det kortlivet, konsentrert rundt noen få sentrale interesser, med sosiale samkvem som best kan beskrives som fragmentariske. Sett fra Zygmunt Baumans side er dette selvsagt ikke noe samfunn, knapt nok et ufullstendig fellesskap, slik han beskriver det i Liquid Modernity, og som han utdyper i samtale med Maaretta Jaukkuri:
'Agoras' nowadays multiply, appear from nowhere and vanish into nowhere, and all that they do on a mindboggling pace. They lead a butterfly-like life, are frail and easily breakable, none of them has enough time to solidify. No momentary, swarm-like gathering has time to gel into a community.3
Bauman har døpt denne type kortvarige fellesskap for «peg community». Følelsen av å høre sammen skapes gjennom å ha en felles knagg (peg) å henge oppmerksomheten på, det være seg en katastrofe eller skilsmissen til en filmstjerne. Men de mangler det som skal til for å skape et reelt fellesskap: varighet, en eksistens utover dens medlemmer og det å være mer enn summen av de enkelte delene. Jeg kjenner på det skarpe skillet mellom meg i rollen som konsument og de som produserer. Det siste er alle som er involvert i å arbeide fram festivalen: sammenslutningen av musikere og teknikere, slusker og arrangører, kunstnere (i Hove sitt tilfelle) og resten av flokken som smører apparatet, alle disse som danner et fellesskap rundt nettopp arbeidet bak festivalen. De jobber. Vi, på den andre siden av gjerdene, defineres av den litt upresise betegnelsen publikum. Publikum er ifølge Bauman:
[...] a congregation of spectators, not actors ... Since the 'real stuff' is prominent in today's world mostly by its absence or relentless disintegration, 'peg communities' are the second best choice: experience of community, however short-lived it may be, is the sole surrogate for what is desired to be experienced. However, since 'peg communities' are by their nature short-lived and have but a feeble grip on their 'members', each one of them leaves in its wake a void which cries out to be filled.4
Der felles anstrengelse kan skape varige forbindelser, er felles konsum mangelfullt som grunnlag for dyp samfølelse. Vi risikerer også å bli rammet av bulimi, skriver Bauman: «...events/spectacles are tailor-made for this purpose. They are aimed at immediate consumption and similarly speedy excretion, they are expected to be swallowed without chewing, they are not meant to be digested»5.
Det er kanskje nettopp den flyktige intensiteten i disse fellesskapene som gjør det nesten umulig å holde ut i dem over tid, samtidig som vi får separasjonsangst når det tar slutt. På den annen side, er det ikke slik at disse fragmentariske fellesskapene kan trekke tråder mellom mennesker som aldri ellers kommer i kontakt med hverandre? Tråder som kan utvikle seg til bånd mellom noen som kanskje sliter litt med opplevelsen av sosialt fellesskap der de geografisk befinner seg? Kanskje det er behov for nyansering her – om det ikke er et ekte fellesskap, så utgjør disse opplevelsene biter som kan forme et fellesskap, selv om det er fragmentarisk og begrenset til ett spor. Men de utgjør også indikatorer på hvordan samfunn og fellesskap estetiseres og gjenfortelles som fiksjon, satt sammen av forbløffende ulike versjoner av lignende fortellinger.
Serina Erfjord
Vi som tusler mellom trærne er ett av fellesskapene som eksisterer denne kvelden. Det må innrømmes at det er ganske svakt, som fellesskap betraktet. Men vi drikker vin av plastglass og blir invitert inn i bunkere som huser kunstverkene til Serina Erfjord, Tiril Hasselknippe, Tommy Høvik, Inga Sund Hofset og Benedicte Clemetsen – som også gjennomfører performative verk. I tillegg til Anders Dahl Monsen finner vi verk av Sverre Malling i det åpne fellesområdet. Dag Solstad dukker også opp, noe overraskende, i kunstprogrammet for å snakke om fotball.
I bunker 40 har Serina Erfjord investert betydelig arbeid i et verk som delvis er usynlig – i alle fall til man får øye på det: En tegning med kritt på et underlag av gesso, direkte på veggen – en tegning som gir inntrykk av å være fuktflekker og en aldri så liten soppinvasjon i betongen, dessuten en kjetting som henger fra taket og dunker lett på et glass. Selv beskriver Erfjord verket slik:
Kjettingen slår i jevn takt. Med regelmessige mellomrom slår en gnist fra en elektrisk kabel, gnisten skaper et magnetfelt som gjør at kjettingen kommer i utakt, for så å langsomt komme tilbake i takt. Enkelte som kommer innom, sier de blir litt skremt av det plutselige blusset. Det har kanskje med opplevelsen av noe uforutsett. Lyden fra arbeidet er også ganske skarp og forsterkes av rommet. Muggtegningen blir i motsetning noe som sakte oppdages. Dette er jo bunkere, det er jo rom med mye sjel og kan sees som symbolske skjold. Dessuten, folk som kommer inn her er jo litt frynsete eller sliten, de skvetter lett.
Å tre inn i bunkeren fra den strålende solskinnsdagen utenfor gir flere sanseinntrykk – lukten av fuktige vegger, glimtet fra gnisten, den litt kalde klangen av metall mot glass. Muggsoppen nesten usynlig tilstede, som et ubehag i rommet, kjettingen, kabelen og glasset er et instrument som spiller dysfunksjonell tekno, det er lite som hender men det har stor effekt.
Tommy Høvik har installert sitt verk i bunker 19, som også er den som ligger mest sentralt i krysset mellom stiene til scenene. Det er lett å ramle innom der, på vei hit eller dit. Det første folk trekkes mot er et stort speil plassert i det ene hjørnet. Speilet er tungt gullinnrammet med blacklight på hver side. Mange blir stående foran og hilse på speilbildet sitt. Bokstavene YOLO – you only live once – lyser på nedre kant. Memento mori-motivet er også merkbart i andre deler av verket, som i stillebenet med fersk frukt og vin. Tommy forteller at det er selfie-generasjonen som er målgruppa, de som tar bilder av seg selv i ulike situasjoner og legger ut på sosiale medier. Mange har ingen relasjon til kunst, og kanskje vil de få sin første kunstopplevelse her, på Hove:
Jeg ville lage noe som kunne fungere som en inngang til dette rommet, det ble dette speilet med YOLO og Blacklight. Jeg appelerer til det narsissistiske eller usikre i oss. Det fungerer jo, får bare håpe de andre verkene også indoktrinerer noe positivt på sikt. Det er flere lag her – mellom det umiddelbare og det som senere kan skje i refleksjonen. Jeg ønsker at installasjonen skal leve sitt eget liv, selv om det også er en viss risiko for at ting blir ødelagt på et sted der en stor del av publikum er beruset.
Det virker lett å falle komfortabelt til rette i den sosiale omfavnelsen Hove utgjør. Kunsten og musikken fyller forskjellige deler av bildet: neddempet og nært i møtet med kunst, euforisk og vidåpent foran scenene. Scenografien spiller også ei betydelig rolle, den tegner overraskende, spektakulære og intime stier og rom på området. Men der scenografien fargelegger omgivelsene, glir kunsten av og til over i landskapet rundt. Inga Sund Hofset arbeider med lyd og skulpturelle elementer, og på Hove har hun plassert en rot på taket og et tre og et lydarbeid inne i sin bunker. Treet er kappet opp og lagt utover, møysommelig. Rota er belyst med spot, den synes med andre ord godt i mørket mellom tause stammer og dansende kropper. Inga sier at prosessen med å finne riktig plassering var tung, omgivelsene påvirker verket:
Omgivelsene har stor innflytelse. Folk ser rota i sammenheng med lignende saker i nærheten, en haug med kvist liggende ved et tre eller en samling greiner kan bli sett som en del av verket. Når jeg planlegger er det jo mitt prosjekt jeg forbereder. Men her blir jeg oppmerksom på hvor mye jeg ikke rår over.
Tommy Høvik. YOLO.
En kveld, rundt midnatt i et av de underlige små husene Hove også har noen av, i alene-hjemme-fest-huset, treffer jeg to jenter som mer enn villig deler sine kunstopplevelser. De har vært i alle bunkerne, de synes det var skummelt i speilrommet og kult med trærne og røttene på taket av bunkeren i skogen. Den ene jenten spør: «Hva er det med trærne egentlig?» Ja, hva er det med trær? Hva er det med kunst? Senere skal en av jentene utdype opplevelsen på bloggen sin:
Vi har de mest fantastiske bunkerne på Hove. Kunstutstillere stiller ut kunstverk av alle slag. Alt fra kjettinger som dunker i glass med elektriske støt til speil med UV-lys. Bunkern med speilet, inneholdt et stativ med malerutstyr, druer, vin og champagne. På andre siden av rommet var det to lyse malerier, en palme og en vinkork. Verket het Painting a dream og var utrolig inspirerende. Speilet gjorde oss utrolig brune og vi fikk kritthvite tenner, altså det mange jenter drømmer om. Når vi stod der, følte vi oss ikke så fine alikevel. Vi var heller litt sjokket og skremt. Vi så ut som to jenter som hadde brun og blid solseng hjemme.6
Hove 2014 er foreløpig den siste festivalen. Den overgis dermed til historien, eller alle historiene. Hos meg stikker det litt i brystet, et ørlite glimt av sorg kanskje, over at en arena der energiske, elleville møter og omtanke utfoldet seg – paret med en noe tungpustet musikkindustri – pakkes ned i arkivet. For til tross for alt vi vet om forførelse og underholdning, fetisjeringen av deltakelse, flytende fellesskap og svake sosiale bånd, er festivaler et vidunderlig sted for nesten formålsløst samvær.
1 Alle sitatene er fra samtaler forfatteren hadde med kunstnere og Kari Skippervold på Hove i perioden 1.-3. juli 2014.
2 Mosh (eller moshpit) er en publikumsaktivitet som oftest forekommer på metal- og hardcorekonserter. Moshpit-aktiviteter kan være « circlepit», der deltakerne beveger seg i en ring som ligner en malstrøm, eller «crowdsurfing», som består i å la seg bære rundt på hendene til de andre deltakerne. (Kilde: wikipedia)
3 Liquid Art in Liquid Time. Zygmunt Bauman talks with Maaretta Jaukkuri, Publisert i ARTISM, Katalogen for Masterutstillingen i kunst 2007, KHiB.
4,5 Zygmunt Bauman, As seen on TV, lastet ned fra: http://www.infoamerica. org/teoria_articulos/bauman01.pdf.
6 http://celinastamper.blogg.no/hovefestivalen_2014.html.
Kunstjournalen B-post nr. 1_15: Kamp & konsensus
