Når vi snakker om kunst i et offentlig rom er det kunst som i hovedsak er knyttet til opphøyde byrom som torg og plasser, skolegårder og kulturhus, prioritert byutvikling som gateløp og fjordpromenader, parker og transportknutepunkter – fysiske steder i områder med en viss grad av befolkningstetthet eller offentlig interesse. I tillegg har ikke-fysiske offentlige rom, som tradisjonell public service i form av radio og fjernsyn samt sosiale nettsteder og internettsider, blitt rom for kunst. Våre begrep om det offentlige har dessuten utvidet seg betydelig; for eksempel med noe vi kaller deloffentligheter – noe som peker på at ikke alle deltar i den samme offentligheten. Det har også vokst fram en aksept av at vi ikke oppfatter de offentlige sosiale rommene på samme måte, vi ser simpelthen helt ulike ting og de tingene vi ser, har forskjellig betydning for oss.
Felles for alle disse områdene av vårt offentlige rom er at det er tettpakket av interesser. Her er kunsten kun en blant mange – og vanligvis ikke den sterkeste. Det offentlige rommet er i seg selv et resultat av kontinuerlig kjøpslåing mellom kommersielle og politiske manifestasjoner, iblandet et folkeliv på godt og ondt. Her skal kunst inn, og selv med de beste intensjoner kan reaksjonen bli uventet avvisende.
Når kunsten blir satt inn i dette offentlige forvaltede rommet, blir den samtidig tildelt oppgaver. Et av oppdragene som tildeles kunst, er minnesmerket, som symbol på tap og fravær. En annen, og kanskje mindre krevende oppgave, er som visuell markør (eller utsmykning og dekor om du vil) – underteksten der kan være en gjenkjennelig visuell identitet. Resultatet er dessverre ofte kortsiktig, enten det skjer i privat eller offentlig regi, likeledes om resultatet kommer etter kamp eller gjennom konsensus. Blant andre oppgaver er kritikk, det er riktignok litt uklart hva som forventes på dette området, men det ser ut til at vi er umettelige på sjølransakelse. Demokratiet krever simpelthen kritikk. Regelverket som styrer offentlige soner blir da også jevnlig utfordret, blant annet av kunst som agerer og tar plass uten invitasjon fra noen, noe vi anser som helt nødvendig skal vi beholde smidigheten. Kunst i offentlig rom er intervensjon, forstyrrelse, uroelement, sosiale handlinger og kiler inn i sjølforståelsen.
Dette nummeret av Kunstjournalen B-post ser på enkelte sider ved kunst i offentlige rom i form av samtaler og rapporter fra feltet. Disse diskuterer kunstens rolle; historisk på oljeplattformene i Nordsjøen, kontemporært i Statens ulike hus, ettertenksomme om KORO og offentlighet, både oppsummerende og polemisk om graffiti og gatas kunst samt betraktende i reisebrev fra festival. Kunstnere er også invitert med ulike kunstprosjekt. To er rent visuelle rapporter, Leander Djønne og Ridder viser begge at kunsten avhenger av den som ser. Det sosiale rommet er også uforutsigbart, noe som Katrine Meisfjord og Gitte Sætre har erfart gjennom sine Soups&Stories prosjekt. Barnie Page reflekterer over et av Ryan Ganders prosjekt, og alle de mer eller mindre – noen svært lite – godt begrunnede begrensningene kunsten møter i det offentlige rom. Han reiser et betimelig spørsmål om kunstens ulike oppgaver – som i følge Barnie reduseres til pynt og det han kaller ploppkunst. Det er et sørgelig men kjent fenomen. Mange som ser for seg kunst forbinder det med noe de allerede kjenner. Å bevege seg ut i det ukjente, som faktisk er kunstens eneste forpliktelse, er foruroligende og skaper usikkerhet. Noen ganger er det for mye penger involvert. Andre ganger for mye folk, eller for mye arkitektur, eller for mye helse, miljø og sikkerhet.
Feltet er med andre ord uoversiktlig. Det vil det nok fortsette å være, det må vi håpe på. For uoversiktligheten betyr bevegelse, at det siver inn nytt vann i andedammen.
Kunstjournalen B-post nr. 1_15: Kamp & konsensus
