Kunstjournalen B-post leder allerede i navnet tankene hen til den nøysomme tidsbruken en forsendelse har som B-post. Man forstår at tidsskriftet som utkom maksimum en gang i året, både er tidkrevende å lage og at det vil ta tid å lese. Bladet har dermed i seg en henvisning til sedvaner som nå for fullt erstattes av digitalt tilgjengelig og døgnåpent lesestoff.
Internettet har de siste tjue årene påvirket hierarki, maktstrukturer, bruksmønstre og forutsetningene for ulike produksjons- og distribusjonsvilkår. Knut Ove Eliassen, professor i Litteraturvitenskap ved NTNU, tar for seg dette i Kunstjournalen B-post 1_10/11, i utgaven med tittelen «Fortida nå!» Eliassen gjør her rede for hvordan den digitale teknologien endrer organiseringen av kunnskap og annen informasjon. Som en konsekvens av at mye av dagens interaksjon skjer via internettet, endres også vår tålmodighet overfor hvor lang tid det tar å lese noe eller hvor godt tilgjengelig et materiale er. Vi vet at det radikale skiftet skaper tilpasningsvansker for lengre fagtekster og for kunstjournalistikken som vi har vært vant til den. I blant annet en debatt arrangert av Vinduet og Kritikerlaget høsten 2017 påvises dette. Kanskje er det betegnende for mediesituasjonen nettopp nå, at når bergenbaserte Kunstjournalen B-post beslutter seg for å avvikle, så gjøres det i en periode hvor en aktør som bergensbaserte Kunzt forsøker å få innpass.
Når det gjelder hurtighet og tilgjengelighet opererer videologgen Kunzt i helt motsatt ende av B-post. De tre-fire minutter korte videoreportasjene som produseres fortløpende er tilpasset og skapt med utgangspunkt i digitale publiseringsflater, og da Kunzt hadde eksistert i knappe seks måneder ble dette markert i sosiale medier gjennom at hele førti produksjoner kunne beskues komprimert ned til ett enkelt minutt.
Silje Sigurdsen står bak Kunzt. Hun er utdannet kunsthistoriker og høsten 2017 frilans kunstanmelder i Bergens Tidende og Aftenposten. Sigurdsen er ofte selv foran kameralinsa. Hun gjøres dermed til en sentral person i videosnuttene ikke ulikt youtubere flest. David Attenborough hadde en lignende fremgangmåte i sine berømte naturprogrammer og John Berger i prisbelønte Ways of Seeing (1972). Gjennom halvtimes lange fjernsynsepisoder formidler Berger her til et britisk publikum hvordan fotografiet har påvirket vår måte å lese, oppfatte og forstå kunst. Sigurdsens utgangspunkt for kunstformidling er kanskje ikke helt ulikt Bergers? Det er liten tvil om at den digitale teknologien påvirker måten man kommuniserer – også om kunst. Det som kan synes å være en utfordring med Kunzts produksjon er å skape noe konsistent. Det vil også være interessant å følge med på om videobloggen makter å holde på seernes interesse over tid. (Sigurdsen har våren 2018 uttalt at hun går vekk fra uavhengig kunstformidling. Videoreportasjene hun produserer er ren innholdsmarkedsføring, og gjøres på bestilling fra kunder i kunstfeltet. Journ.anm.)
Visuell kunst går for å være en smal sjanger, men det er likevel ikke ensbetydende med å være utilgjengelig. Derfor synes det maktpåliggende for kunstjournalistikken å ta steget ut i digitale arenaer hvor leserne, seerne og lytterne også ferdes. Det er vanlig å omtale sosiale medier som ekkokamre, men denne karakteristikken kan jo like gjerne vendes mot egen faglig gruppekommunikasjon, hvor meningsfellesskap lett dyrkes. Trykte medier som ikke nås av andre enn den mest ihuga abonnenten risikerer å bli for interne. Dermed gjøres det enkelt for meningsmotstandere som for eksempel tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland: I en «svertekampanje» på Facebook høsten 2017 framstiller hun fagfeltet som ideologisk ensrettet og urokkelige.
I en slik sammenheng, blir det riktig å spørre om det ikke er ønskelig at personer utenfor fagmiljøet skal kunne få tilgang til innholdet og det som settes på agendaen i norske kunsttidsskrifter? I hvilken grad økes tilstedeværelsen på nettet for å kompensere for de samfunnsstrukturelle endringene beskrevet ovenfor? Kunst og kultur, Norges eldste kunsthistoriske tidsskrift, etablert i 1910 av Harry Fett, ble heldigitalisert og open access i 2017. Alle utgavene av Kunstjournalen B-post er tilgjengelige på nett.
ArtScene Trondheim (2009/10), nettmagasinet hvor jeg er redaktør, jobber bevisst for å oppnå reell innflytelse i kunstpolitikken, gjennom blant annet å formidle og diskutere eget og andres stoff i sosiale medier. En agenda er å knytte de arenaene som utøvere og beslutningsmyndigheter opererer på tettere sammen. Det er dessuten helt nødvendig å spre og diskutere kunstfaglig innhold i flere deloffentligheter for å motvirke en (ytterligere) marginalisering av kunstfeltet.
Omdreiningspunktet for den norske kunstkritikken etter 2000 har vært nettidsskriftet Kunstkritikk (2003). Kunstkritikk er selv et barn av internett, men etter sosiale mediers omkalfatring av kunstjournalistikkens forutsetninger, kan det oppleves noe konservativt. Da det i sin tid ble etablert av Jon-Ove Steihaug og Kritikerlaget, var det for å utfordre både de prioriteringene som dagsavisene stod for og hva de etablerte kritikerne den gang vektla. En evaluering fra 2008 av Sigrid Røyseng for Telemarksforskning bekrefter også hvordan Kunstkritikk bidro til å mangfoldiggjøre kritikken. Men der Kunstkritikk tidligere både utfordret det bestående og var fleksibel i bruk av det digitale mediet, er det sannsynlig at helt andre aktører vil reaktualisere sjangeren på nett i morgen. Og da like gjerne pengesterke, etablerte institusjoner, som ikke har tid til å vente på en eventuell omtale man ikke vet utfallet av, men heller ansetter egne journalister. Flere etablerte kunstinstitusjoner har etterhvert en så gjennomført formidlingsproduksjon at det kan diskuteres om de er i ferd med å gjøre seg uavhengige av kritikk – med den maktkonsentrasjonen dette medfører i disse institusjonenes favør.
I B-post-utgaven «Fortida nå!» vektlegges det siste ordet i tittelen, altså nå. Det vi vet og forstår om endringene som den digitale teknologien har medført, tilsier at det å konservere kunstkritikken og -journalistikken ikke vil være løsningen. I stedet kan man etterstrebe de åpne diskusjonsrommene. Der de trykte mediene har begrensninger i antall tegn og en hierarkisk basert utvelgelse, er rammene vi har å forholde oss til i den digitale hverdagen relatert til hastighet og grad av tilgjengelighet – og de som børster støv av begrepet multimedia har her et forsprang.
Med avviklingen av Kunstjournalen B-post på den ene siden, og de økte publiserings- og distribusjonsmulighetene på tvers av tidligere hierarkier på den andre, virker det nødvendig å spørre om ikke behovet for en erstatter melder seg, noen som kan utvikle en ny kritisk diskurs fra bergensregionen. Kanskje en aktør som legger seg et sted mellom B-post og Kunzt, mellom et fysisk tidsskriftformat med kun én utgivelse i året og Kunzts støypregede, visuelle flimmer?
Det er behov for flere kritikker og kommentarer. I tillegg vil et nytt nettidsskrift med utspring fra Bergen kunne motvirke det demokratiske underskuddet som oppstår når beslutninger tatt i mindre fora ikke drøftes offentlig. Det vil dessuten kunne berike norsk kunstoffentlighet om vi i større grad får innblikk i hva kunstnere og andre fagpersoner fra denne regionen mener om de faglige, økonomiske og politiske forhold som angår feltet. Sett fra Trondheim så savnes i hvert fall det å kunne få innblikk og innspill på de avgjørelser som tas i Bergen før de allerede er besluttet.
Denne teksten er en omskrevet og forkortet versjon av et innlegg som ble holdt under Kunstjournalen B-posts faglige forum og gravøl på Hordaland Kunstsenter den 25. november 2017. Se også innleggene til Audun Lindholm, Åse Løvgren og Lasse Årikstad.
